Jodi Picoult: Skriver om etiske dilemmaer

Kjenner du til forfatteren Jodi Picoult? Her i Norge er hun kanskje mest kjent for romanen Min søsters vokter, som ble filmatisert med Cameron Diaz og Alec Baldwin i hovedrollene. Men hun har flere romaner det er verdt å utforske! De fleste av dem tar utgangspunkt i et etisk dilemma.

Jodi Picoult. Fotograf: Adam Bouska

Ifølge et intervju opprinnelig publisert i New York Times Sunday Book Review lærte Jodi Picoult seg å lese da hun var bare tre år gammel! Hun ble kjempeglad for å få en leselampe til bursdagen sin. Den skulle hun ha ved siden av sengen, slik at hun kunne lese før hun la seg. Som femåring skrev hun sin første historie. Den het «Hummeren som misforsto». Jodi Picoult har med andre ord levd med litteraturen så å si hele livet. Det er nok noe av forklaringen på at hver bok hun utgir går rett til topps på bestselgerlistene i USA og England. Hun er oversatt til et førtitalls språk, og bøkene hennes har solgt i 14 millioner eksemplarer.

Selv om Jodi Picoult ikke skriver romanserier, men frittstående romaner, dukker noen av karakterene hennes opp i flere av bøkene.

«Det er alltid veldig gøy å vende tilbake til en karakter, fordi du da får en oppdatering på hans eller hennes liv. Og du trenger ikke finne opp kruttet på ny — du vet allerede hvordan han snakker, tenker og oppfører seg.»

Jodi Picoult skriver med finesse og har et solid grep om menneskelige relasjoners skjøre kompleksitet. Bøkene har i mange tilfeller også et krimelement, noe som gjør at spenningen hele tiden holdes oppe. Ofte tar hun utgangspunkt i problemstillinger knyttet til bestemte temaer, for eksempel organdonasjon, abort, dødsstraff og retten til å dø. Sistnevnte er tilfelle i Ensom ulv.

OriginalRgb_Omslagsforside_Ensom Ulv_404932I denne romanen møter vi naturverneren Luke Warren, som blir skadd i en bilulykke. Han havner i koma, og familien står overfor et etisk dilemma. Datteren Cara håper på et mirakel, og vil gjøre alt for å holde faren i live. Sønnen Edward kan ikke forestille seg at en mann som en gang levde blant ulver kan få et verdig liv som pleiepasient. Men Edward har ikke snakket med faren sin på seks år, så hvordan kan han bestemme på farens vegne? Til slutt må de velge: Skal de holde Luke i live? Eller skal de la ham slippe?

Jodi Picoult bor for tiden i New Hampshire sammen med sin mann og tre barn. De har to Springer Spaniels, to omplasseringshunder, to esel, to gjess, ti høns, en flokk ender og av og til en ku. Nedenfor kan du se et videointervju hvor hun snakker om Ensom ulv.

 

Alt for min søster

Jernblod er finalen i Liza Marklunds serie om journalist Annika Bengtzon. Sirkelen er sluttet for krimdronningen, som har solgt hele 15 millioner bøker på 30 språk!

Av Bernt Roald Nilsen

Jernblod-OI ti bøker har vi fulgt Annika, fra starten som journalistelev på Kvällspressen til den siste boken, Jernblod, der hun har blitt en moden kvinne og kriminaljournalist, klar til å ta fatt på et nytt kapittel i livet. Men Annika har ikke glemt den uløste saken om stripperen Josefine som ble drept for 15 år siden. Kvällspressen skriver også om en seriemorder som umulig kan ha begått alle drapene han er dømt for.

Samtidig pågår rettssaken mot Tømmermannen. Den unge politikvinnen Nina Hoffman er på saken. Hun og Annika graver bokstavelig talt i mørket fra hver sin side. De parallelle sakene knyttes snart sammen, og samtidig klemmer Marklund inn kloke kommentarer om sin lidenskap til journalistikken og kritiske innspill om papirpressens nært forestående gravøl. Så får Annika en kortfattet sms fra sin søster:

Annika, hjelp meg!

Graver i fortiden
Søsteren Birgitta er forsvunnet. Ektemannen hennes og mamma Barbro henvender seg til ambisiøse, intelligente, men også nokså aggressive Annika. Hun kjenner ikke mammaen og søsteren sin lenger, Birgitta og Barbro ble jo bare der de var! Situasjonen fører Annika tilbake til hennes hjemsted på bygda. I tillegg sliter hun med stadig tilbakevendende spøkelser fra sin fortid. Ikke minst dødsfallet til sin ekskjæreste, som har påført henne det psykologen hennes kaller panikkangst.

Annikas harde prøve
Annikas kamp for å bekjempe angsten, komme seg videre og kunne leve et normalt liv er et viktig poeng for Marklund i den siste boken. I tidligere bøker har hun pendlet mellom å være den stabile mammaen og journalisten i det ene øyeblikket, og den psykisk ustabile enhjørningen i det neste. Nå blir hun hardt prøvet. Hun fortsetter på saken om stripperen Josefine og gjør hva hun kan for å finne Birgitta, men hvor lett er det å finne en søster du ikke kjenner? Så kommer nyheten om at papirutgaven av Kvällspressen må gå i graven, og hva er kriminaljournalist Annika Bengtzon uten sin elskede jobb?

Tidlig ute i krimbølgen
Liza Marklund knyter sammen hele serien på ypperlig vis i Jernblod. Å la Annika vise en litt mer menneskelig side er troverdig og genialt. De løse trådene i livsverket hennes flettes sammen med en nerve og en patos som ofte er mangelvare i denne sjangeren. Hvordan det går for Annika og avisen, kan jeg ikke røpe, men jeg kommer definitivt til å savne henne. Hun var første seriekvinne ut i den nordiske krimbølgen, jeg falt for den hverdagsslitne, supersterke, arbeidsnarkomane helten med brennende hjerte og kaotisk privatliv allerede i første bok. Sytten år senere er det hele over. Og det med en mørk, men strålende finale, der Liza Marklund virkelig viser hvor skapet skal stå.

Lars Kepler: Playground

OriginalRgb_Omslagsforside_Playground_NOEDMed Lars Kepler vet du hva du får: en ulidelig spennende handling med fengslende karakterer, pakket inn i et drivende godt språk. Playground er intet unntak. Hold deg fast! Denne boken tar deg med på en reise du sent vil glemme!

Siden tidenes morgen har menneskene lurt på hva som skjer når vi dør. Vi finner det igjen i eldgamle skrifter, med detaljerte beskrivelser av dødsriket. Til tross for svært ulikt opphav har disse skriftene flere fellestrekk. Hva om de har noe sant i seg? Og hva med mennesker som faktisk har svevd mellom liv og død? Noen av dem kan jo også berette om et liv etter døden. Kan vi vite sikkert at de ikke bare har drømt?

Dette spørsmålet har drevet Lars Kepler, også kjent som forfatterparet Alexandra Coelho Ahndoril og Alexander Ahndoril, inn i et helt nytt litterært univers. De fem thrillerne deres om Joona Linna har herjet bestselgerlistene både i utlandet og i Norge, med fem millioner solgte eksemplarer på verdensbasis. I årets roman, Playground, går de likevel nye veier og introduserer Jasmin Pascal-Anderson. Hun er hovedrolleinnehaveren i en nervepirrende thriller som ikke ligner noe jeg har lest før. Playground er tankevekkende på flere plan. I tillegg til spørsmålet rundt døden utfordrer Kepler oss som lesere på hvor langt vi er villige til å gå for dem vi elsker…

God lesning!

Kristin Weholt,
redaktør

En unge under trærne: Intervju med Britt Karin Larsen

-Jeg tror mange finner lindring og trøst i synet av et tre. Vi er veldig avhengige av trær, av surstoffet. Når alt annet svikter og løper sin vei, står treet der. Det løper ikke, sier Britt Karin Larsen.

Av Kristine Kleppo

Bokserien om folket på Finnskogen begynner med ei jente som blir født i skogen, «født under ensomhetstreet, for det var ikke ønsket, det skulle aldri vært født», skriver forfatter Britt Karin Larsen.
-Jeg ville skrive om en mor med et barn som hun ikke visste hvor hun skulle gjøre av. Jeg ville skrive om sterke jenter som klarer seg, sier hun.

OriginalRgb_Omslagsforside_Kaldere til natten_forsideNYKaldere mot natten er nettopp utkommet, og det er et passende navn fordi det er den sjuende og siste boken i serien. Her slutter fortellingene om skogfolket og livene de lever, i pakt med naturen, men ofte på kanten av livet, kjærligheten og døden. For å forstå hvordan historien om jenta i skogen begynte, kan vi gå sytti år tilbake i tid. Det var på tampen av andre verdenskrig, og Britt Karins mor var gravid. Barnefaren hadde reist til Sverige. Bortsett fra barnet som lå i magen hennes, var hun alene.
-Mora mi visste ikke hvor hun skulle gå med ungen sin, sier forfatteren. Hun finner tilflukt på et mødrehjem, der blir Britt Karin født en måned for tidlig i april 1945. Det er også en måned før frigjøringen.
-Mamma fortalte at hun satt med meg i bomberommet før krigen tok slutt.
Britt Karins mor har bestemt seg for å adoptere bort barnet, men da hun hører skrikene til en mor som skal gi fra seg gutten sin, skifter hun mening.
-Hun ble glad i meg, så fikk hun lov til å komme hjem til familien sin.

Ikke vel ansett
Britt Karin Larsen vokser opp sammen med moren og besteforeldrene sine. De var av skogfinneslekt, men snakket ikke om det. Skogfinner var ikke vel ansett i det norske samfunnet. Historien og kulturen til slekta si måtte Britt Karin Larsen finne senere. For bestemoren hennes var barnebarnets fødsel en påminnelse om hennes egen.
-Jeg er et uekte barn av en mor som er datter av et uekte barn. Gjennom hele barndommen ble jeg kalt ungen, sier forfatteren.
-De kalte oss lausunger på den tiden.
-Sa noen det til deg?
-Ja, det hendte. Noen ting har blitt bedre med årene.

Siste bok i serien
Forfatteren har tidligere gitt ut seks bøker om folket på Finnskogen. De har hatt den sjeldne æren av å både bli godt lest og skamrost av kritikerne. Nå mener hun at hun er klar for å sette punktum med en siste bok i serien.

-Det blir siste, den aller aller siste, sier Britt Karin. Kanskje sier hun det mest for seg selv. Hun hadde ikke tenkt å skrive noen lang bokserie. Det skulle bare bli en roman, men så ble det altså sju av dem isteden.

-En gang får det ta slutt. De får klare seg, sier forfatteren. Hun innrømmer at det vil bli rart å si adjø til karakterene hun har skrevet om så lenge.
-Du er 70 år, føler du at du har dårligere tid til å skrive det du vil?
-Det er derfor. Jeg må skynde meg å bli ferdig, fordi plutselig så sier det bang og du får ikke skrevet et ord mer. Jeg har aldri hatt noe problem med å få nok å skrive om. Jeg hadde hatt nok å skrive til et liv til, sier hun.

Hjertet i huset
Vekkerklokken hennes ringer klokken halv syv om morgenen. Rommene i huset hennes har vært skriverom etter tur. Nå er det kjøkkenet.
-Det er hjertet i huset, sier Britt Karin.
-Der har jeg skrivemaskinen min og en liten snipp av bordet som jeg spiser brødskiver på. Hver gang jeg har skrevet en side, går jeg ut av rommet og henter et nytt ark. Da får jeg beveget meg litt.
Utenfor vinduet har hun grantrærne og skogen.
-Bare synet av et tre utenfor vinduet kan hjelpe. Jeg er veldig glad i grana. De har disse skjørta du kan gå under når det regner. Vi hadde ei stor gran utenfor huset der jeg vokste opp. Vi pleide å sitte i skyggen under den og drikke kaffe. En gang fikk bestemor høre at kommunen hadde tenkt å hugge ned grana. Da gikk hun ut en tur, og da hun kom inn igjen, sa hun at «nå har jeg bedt for grana». Så fikk den stå.
-Hva slags forhold hadde du til skogen da du var liten?
-Det var et sted der man kunne gjemme seg. Fullt av mystiske mennesker. Der satt livets glade gutter med brennevinsflaskene og gjemte seg. Moren min pleide å ta meg med for å plukke bær. Hun syntes at susinga i furutrærne var så fin. Hør på denne furua, husker jeg at hun sa. For finnskogsfolket var trærne hellige, og rogna og furua var det helligste. I dag har vi kvittet oss med det. Ingenting er hellig lenger, kanskje bortsett fra barna våre.

Avskydde dikt
-Hva slags forhold har du til skogen nå?
-Jeg føler meg i slekt med Johan Borgen som sa at han så stier fra togvinduet og ble så fortvila. Jeg tenker på alle stiene jeg har lyst til å undersøke for å finne ut hvor de går. Jeg har gått en del av stiene, men det er så mange av dem.
-Kan du fortelle om hvordan du begynte å skrive? Den første boken din var en lyrikksamling.
-Som liten leverte jeg tre ganger så mange skriveoppgaver som jeg fikk, men jeg ville ikke bli forfatter. Jeg var glad i å tegne og male. Jeg avskydde dikt. Vi leste Wergeland på skolen, og jeg avskydde ham. Da jeg ble eldre, oppdaget jeg at jeg kunne tjene penger på å skrive for aviser og ukeblader. Jeg kunne skrive to eller tre noveller på en dag. Etter hvert var det ikke så stas å bare skrive ting som ble brent. Poesien oppdaget jeg ikke før jeg begynte å lese Astrid Tollefsen. Jeg husker at jeg stod i et hus for å vente på noen. Der, på et bord, lå en bunke med diktsamlinger. Jeg hadde ikke noe å gjøre, så jeg plukket opp en. Det gikk rett inn. Jeg følte på den samme usikkerheten og rastløsheten som dikteren. Da fikk jeg lyst til å lære å skrive dikt. Etter hvert fikk jeg stipend og kunne slutte å skrive for ukebladene.
-Tror du at poesien fortsatt preger måten du skriver romanene dine på?
-Jeg liker at språket har en god rytme, at det ikke halter. Det er vel fordi jeg liker å danse, sier hun.

Se alle bøkene i serien om folket på Finnskogen her!

Hold av torsdag kveld i Oslo! Doppler er tilbake!

Velkommen til Doppler-kveld! Erlend Loe leser og forteller hos Cappelen Damm, Akersgata 47/49, torsdag 24. september klokken 1900.

Erlend Loes første roman om Doppler og elgen Bongo kom ut i 2004. I 2005 kom oppfølgeren Volvo Lastvagnar.

OriginalRgb_Omslagsforside_Loe_SluttenPaVerdenOg nå er endelig Doppler tilbake igjen i den tredje boka, Slutten på verden slik vi kjenner den. Etter år i de dype skogene kommer Doppler på at han har familie. Han plasserer elgen, Bongo, i en kennel for hjortedyr og vandrer inn i Oslo. Han gleder seg til å se kone og barn, men det gamle huset hans ser fremmed ut. Og i navnefeltet på postkassa er hans eget navn strøket ut, og et nytt satt inn: EGIL HEGEL. Doppler tror han har nådd bunnen, men krenkelsene har faktisk bare så vidt begynt.

Kritikerne er over seg av begeistring for denne boken. Bare hør her:

«Sannsynligvis årets morsomste bok»
Adresseavisen – terningkast 6

«Loes nye roman framstår som det beste middel for å holde ut verden slik vi kjenner den akkurat nå.»
NRK

«Doppler er morsom fordi han er en drittsekk. En urealistisk figur, men ikke mer enn at vi kjenner igjen typen likevel, i all sin selvsentrerthet. Og observasjonene er gode. Skarpe. Temaene Erlend Loe lar ham reflektere over, er definitivt aktuelle. I tida.»
Dagsavisen

«Loe er en vittig forteller med sans for sære fakta og ikke helt uten undergangsfølelse, kan det virke som. Samtidskritikken sitter løst, og han sparker gjerne i alle retninger. Han har et humoristisk blikk på den moderne mannens panikk, og sirkler inn det liv-redde mennesket med klein impulskontroll og hang til total tilbaketrekking dersom tilværelsen blir for uklar. Korstoget mot flinkhet og konformitet fortsetter.»
Dagbladet

Her får du en liten smakebit fra romanen:

Doppler kom ut av de dype skogene en tidlig morgen mens smeltevannet rant ham lystig i møte og sidensvansene satt i buskene og håpet på at noe fint skulle skje. De plystret mot ham av full hals, som om han var en de ventet på, i beste fall en slags messias. Han passerte bedriftene hvor rørleggerne allerede la rør, forretningene hvor konsumentene muntert konsumerte dagens første produkter og barnehagene hvor ungene presset ansiktet mot vinduene mens de studerte den skjeggete skikkelsen som skred forbi. Han passerte Ring 3, Ring 2, Ring 1, og vandret tvers gjennom sentrum av hele denne forunderlige hovedstaden som få forlater uten å ha fått merker av den, men som de likevel ender opp med å komme tilbake til. Han kjente en uvant spenning i kropp og sjel, slik de som har tilbragt tid blant trær og vann og elger gjør når de kommer tilbake til menneskene.

 

Tarmen min og meg

Jeg har vært i et dysfunksjonelt forhold siden jeg var liten. Et forhold jeg ikke kom meg ut av, og som jeg innså vil vare livet ut. Aller helst skulle jeg ikke skrevet denne teksten, jeg skulle ikke gitt ut en bok om dette, og jeg skulle ikke viet store deler av livet mitt til å pleie forholdet. Forholdet mellom tarmen min og meg.

Tekst av Julia Døhlen Edin

Min magehistorie begynte ved frokostbordet da jeg var tre–fire år. Som de fleste andre barn på den tiden fikk jeg servert brødskiver og et glass melk. Det tok ikke lang tid før kroppen sa tydelig ifra. Som regel skjedde det på vei ut døra til barnehagen eller skolen, og det var bare å snu og løpe rett på do med mageknip og diaré.

Tarmen har siden den gang blitt som en person i livet mitt. «Han» er med meg overalt, er krevende å bo med, er sta, egen og gjør opprør når han ikke får det som han vil. På gode dager kjenner jeg ham ikke, han bare er der og gjør det han må for meg. Jeg har i mange år prøvd å unngå og ignorerer ham, men jo mer jeg ser vekk, jo høyere skriker han. Til tider så høyt at jeg har grått mine modige tårer og ikke forstått hvordan dette forholdet skal kunne fortsette.

portretter_julia_julia_d_edin__4_dg_100638
Det kunne blitt et samlivsbrudd. Men Julia Edin har løst problemene med sin tarm!

Jeg har prøvd å spise sunt. Starte dagen med eple og havregrynsgrøt, gulrøtter og grovbrød i matpakka og norsk husmannskost til middag. Resultatet: Hans arbeidsoppgaver ble så store at all energien rant ut av meg. Rett etter måltidet kunne jeg bli fjern, ikke klare å følge med i samtalen, bare kjenne at han tok over showet. Det buldret og braket i magen.

Jeg har prøvd å gafle i meg alt jeg har hatt lyst på av godsaker i håp om at når hodet mitt har lyst på en kake, da har vel tarmen det også? Sånn fungerer det ikke. Etter kort tid har han «smelt meg på tjukka», gitt meg oppblåst mage og smerter som ligner rier. Deretter blir det hyppige dobesøk før jeg sliten og utmattet kollapser i senga. Gleden over den saftige kaken er for lengst borte.

For halvannet år siden skjedde det noe i forholdet vårt. Gjennom veiledning av ernæringsfysiologer ved Lovisenberg Diakonale Sykehus ble jeg satt på LavFODMAP- dietten. Jeg kuttet ut alle tungtfordøyelige karbohydrater som finnes i blant annet hvete, rug, løk, hvitløk, vannmelon, honning, juice, laktose … listen er lang.

Det var første gang han og jeg kommuniserte ordentlig. Endelig skjønte jeg hva han ville ha av meg, eller rettere sagt: hva han ikke ville ha.

Nå lever vi i harmoni, han og jeg. Hverdagene går fint; jeg har funnet frem til gode matalternativer som jeg med glede og uten frykt for opprør kan spise. Ikke bare har mitt forhold til ham blitt mye bedre, men også en felles interesse for oss begge har våknet til liv: all den deilige maten! Å leve på en magevennlig diett er nemlig ikke så vanskelig når man først har forstått prinsippene bak, spesielt ikke om man velger å se mulighetene ved alt det man kan spise, i stedet for begrensningene ved de matvarene man må unngå.

Ved spesielle anledninger skeier jeg ut med noe jeg ikke tåler, og da våkner han til liv igjen. Hisser seg fryktelig opp, gir meg hjertebank og panikk. Men dagen etter roer han seg, vi finner tilbake til hverandre og til en hverdag der jeg spiser og lever godt. Han er stille, avslappet og utfører oppgavene sine uten en lyd.

Historien har en lykkelig slutt. Jeg har snudd et dysfunksjonelt forhold til et bra et, som jeg fint kan leve med resten av livet. Jeg har gitt ut boken LavFODMAP – Magevennlig mat, og er stolt av både å vise frem en tabubelagt sykdom og et kosthold som kan gi ro i magen. Over 10 % av Norges befolkning sliter med irritabel tarm og opplever som meg at de har et bevisst forhold til tarmen sin, som tydelig sier fra når den er misfornøyd. Jeg er stolt over å vise hvor mye god mat man kan lage på en magevennlig diett, som roer magen og tilfredsstiller ganen. Et kosthold som pleier forholdet mellom tarmen min og meg.

Magevennligmat_forside_RGB

En «cold case»-krim fra briljante Val McDermid

Val McDermid er en forfatter man bare er nødt til å ta av seg hatten for. Bøkene hennes blir britiske bestselgere enten hun skriver noveller, barnelitteratur eller krim, og krimromanene hennes har fengslet millioner av lesere verden over. Så langt teller forfatterskapet 33 bøker som er oversatt til 40 språk. I tillegg har hun vunnet en rekke internasjonale priser, som The Gold Dagger, LA Times Book Award og den prestisjetunge Cartier Diamond Dagger.

OriginalRgb_Omslagsforside_Skjelettets_veiMcDermid er nok mest kjent for thriller-serien om Tony Hill og DCI Carol Jordan. Hennes nyeste krim, Skjelettets vei, er en enkeltstående roman om en såkalt «cold case» som leder tilbake til Balkan-krigene på 1990-tallet. En konflikt folk flest vet lite om, men som Val McDermid har researchet samvittighetsfullt. Når hun kombinerer denne kunnskapen med sitt talent for spennende komposisjon, sin enorme psykologiske innsikt og solide litterære håndverk, blir dette til krim i særklasse.

Handlingen i Skjelettets vei er lagt til Edinburgh, forfatterens hjemby. På taket av en gammel, gotisk bygning finner en bygningsinspektør et skjelett med et kulehull i hodeskallen. Skjelettet har ligget der i åtte år. Og på Kreta blir en mann myrdet idet han går inn i leiligheten sin.

Balkans lidelser
Sjefsetterforsker Karen Pirie er både smart og likandes, verken drikkfeldig eller nevrotisk, og lykkelig gift med Phil Paharka, en tidligere kollega. Undersøkelser fører henne først til professor Maggie Blake i Oxford, som har skapt seg en strøken karriere bygd på hennes opplevelser på Balkan under krigen. Deretter forfølger Pirie saken til Kroatia og Dubrovnik, der vi er vitne til hjerteskjærende lidelser. Hvem var egentlig denne kroatiske generalen som ble Maggies kjæreste? Hvor ble han av da han forsvant? Samtidig leter en traust skotte og om mulig en enda traustere waliser i Krigsforbrytertribunalet i Haag etter nye opplysninger om hvem som sto bak uoppklarte, grufulle hendelser på Balkan.

Sjelden historietime
Etterforskningen tar deg altså sømløst til krigen på Balkan på 90-tallet, og uten å miste hovedintrigen av syne får du med deg en sjelden historietime om en krig de fleste av oss ikke vet stort om. Er du fristet til å droppe de grufulle handlingene om krigen – så ikke gjør det! De er nødvendige for å forstå handlingene til sentrale karakterer i boken. På drevent vis setter McDermid alle scener og karakterer i første tredel av boken, blant annet i små kapitler om kjærlighet mellom professoren og generalen. Så tar romanen fullstendig fyr, alt henger plutselig i hop. Hver minste lille detalj brenner i spenning!

Skotsk, nådeløs humor
Som vanlig i bøkene til McDermid er de kvinnelige karakterene smarte og effektive, mens de mannlige må finne seg i å spille annenfiolin. Fordelingen fungerer, den skaper en naturlig balanse, blant annet fordi deler av romanen utspilles i et uhyggelig krigsunivers. Selvsagt er også den skotske, nådeløse humoren til stede. Når damen dessuten er helt sjef til å skape stemninger du lever deg inn i, uansett hvor på fargepaletten hun befinner seg, er min konklusjon krystallklar: Storbritannias krimveteran nummer én leverer nok en gang krim i eliteklassen.

Tekst av Bernt Roald Nilsen

Roy Jacobsen: Hvitt hav

Roy Jacobsen har med sine enorme historiekunnskaper, sin dype menneskelige innsikt og mesterlige språk skrevet seg rett inn i den norske folkesjela. Da De usynlige kom ut i 2013, ble den høstens store bestselger, og kritikerne hadde utelukkende superlativer å by på. Hvitt hav er den etterlengtede oppfølgeren. Og har du ikke tidligere stiftet bekjentskap med Ingrid og familien hennes fra Barrøy, vil du likevel elske Hvitt hav. Den står definitivt på egne ben.

OriginalRgb_Omslagsforside_Jacobsen_HvittHavI Hvitt hav møter vi igjen øydronningen Ingrid under andre verdenskrigs siste kapittel. Som om ikke levekårene for fiskebøndene var røffe nok før krigen, får vi virkelig se hvilke brutale tilstander som nå råder langs norskekysten. Det er et lite beskrevet kapittel i norsk historie Roy Jacobsen har tatt for seg.

Hvitt hav er ikke bare krigshistorie. Den er også kvinnehistorie. For det er først og fremst kvinnenes dramatiske liv på denne tiden vi får innblikk i, en leseopplevelse jeg kommer til å huske for alltid. Det gjorde så sterkt inntrykk på meg å lese om styrkeprøvene de måtte gjennom. Og så fint å lese om kjærligheten de følte for mennene sine, til tross for krigens ødeleggende virkning på forholdene deres.

Det er viktig at denne delen av norgeshistorien blir fortalt og lest. Så len deg tilbake og nyt en særdeles sterk beretning full av kjærlighet, dramatikk og sjøsprøyt!

Kristin Weholt
Redaktør

Intervju med Lars Saabye Christensen

Senere i høst har Bestselgerklubben Lars Saabye Christensens nye roman Magnet som hovedbok. Den kan du glede deg til! Den har høstet fantastiske kritikker, og gikk rett inn på Bokhandlerforeningens bestselgerliste. Nedenfor kan du lese et intervju med forfatteren.

ALMINNELIGHETENS POPSANGER

-Jeg må overraske meg selv, provosere og sjokkere meg selv. Å skrive for meg handler om å ha et dypt ønske om å ha kontroll og å samtidig ønske å miste den samme kontrollen, sier Lars Saabye Christensen. I tre år har han skrevet på en roman i hemmelighet.

Av: Kristine Kleppo

Lars Saabye Christensens har blitt ualminnelig av å skrive ualminnelig godt om livet til alminnelige mennesker. Slik er han på en måte seg selv og mange andre. For leserne hans er han dem som ser seg selv og livene sine i bøkene.

OriginalRgb_Omslagsforside_Dummy_MagnetHan sier selv: «Det du skriver finnes ikke. Du skaper det ord for ord.» Å skrive en roman er en fantastisk stor jobb. Nå har han brukt tre år i hemmelighet på romanen Magnet. Ikke redaktøren, ikke engang kona hans fikk vite noe før han nesten var ferdig med manuskriptet.
– Det er en menneskerett å ha hemmeligheter. Jeg fant ut at jeg likte å holde den for meg selv. Det gav meg disiplin og styrke. Jeg meldte meg ut av verden og inn i romanen. Det har vært en fin tid, sier forfatteren.

Han forteller at romanen har vært krevende.
– Jeg var usikker på om jeg ville få det til. Å skrive en roman er mer intenst enn tidligere. Det krever tid, det krever en dyp konsentrasjon, så man ikke mister grepet. Man er alltid redd for å miste romanen. Det blir ikke lettere å skrive romaner. Det blir tyngre. Tidligere har jeg tenkt at jeg løfter ned romanene mine. Nå er det mer som å løfte romanen opp fra bunnen. Det krever styrke.

På side 71 traff han en mann på en benk med en blomsterkrans som gav ham tryggheten han trengte.
– Han hvisket til meg at nå har du en roman. Jeg ble veldig glad i den mannen, sier Saabye Christensen.

Magnet handler om Jokum Jokumsen. Personen har forfatteren diktet opp, men navnet kommer fra hans eget familietre. Jokum er så høy at det er umulig for ham å ikke bli lagt merke til. Når han så blir en suksessrik kunstfotograf i tillegg forsterker det hans annerledeshet. Vi følger livet til Jokum, karrieren hans og samlivet med hans store kjærlighet Synne Sager.

– Han vet hva det å stå utenfor koster. Han betaler en pris i ensomhet. Han lengter etter det alminnelige, etter å gå i ett, å ikke stikke seg ut. Derfor elsker han Synne, fordi hun tar ham imot på et vis. Suksessen vekker en dobbelthet i ham. Glede, men også ønsket om å gjemme seg, sier Saabye Christensen.

Er det noe du kan kjenne deg igjen i?
Jeg husker at jeg besøkte en ambassade i forbindelse med Halvbroren. Det skulle være en mottakelse med mange viktige personer tilstede og jeg spurte hva jeg skulle ha på meg. Da sa de til meg: «Du er jo kunstneren. Du kan kle deg i hva som helst.» Men det var ikke det jeg ville. Jeg ville være som de andre der. Jeg ville ikke være unntaket, men regelen. Det var noe som beveget meg da jeg skrev om Jokum. Kunsten og litteraturen blir mer og mer knyttet til opphavsmann og kvinne. Privatpersonen må vise hva han gjør. Det har ikke jeg alltid likt.

I boken sier fortelleren at å skrive gjør de alminnelige dagene ualminnelige. Er det en god dag, når man har skrevet dagen ualminnelig?
Jeg vil gjerne hylle det alminnelige. Jeg elsker det alminnelige, og det er også det alminnelige Jokum forsøker å dokumentere gjennom fotografiene sine. Det er på de alminnelige dagene jeg er i best form, for å si det sånn.

Føler du at du har ofret deg for å skrive?
Jeg er redd for å bruke det uttrykket om meg selv. Det er mange i verden som ofrer livet sitt for kunsten. Det gjør ikke jeg. Men det er mye som står på spill for meg. Det er mye jeg har valgt bort. Det er sånn livet mitt har blitt og jeg har villet det. Å være forfatter har på mange måter vært et egosentrisk valg.

I boken prøver fortelleren å nærme seg grunnen til hvorfor han skriver, og det nærmeste han kommer er refrenget «det er ikke derfor». Vet du hvorfor du skriver?
Det er et gåtefullt refreng som jeg også skjønte klang i meg. Hver gang jeg finner en grunn, finner jeg en grunn til og en til. Sånn er det med kunsten og sånn er det med kjærligheten. Og det er i grunnen litt godt. Vi blir aldri helt klare over oss selv, sier Saabye Christensen.

Kunsten og kjærligheten er tett knyttet sammen i Magnet. Når Jokum møter Synne er det først gjennom forelskelse, men når Synne oppdager Jokums talent som kunstner, utvikler det seg også til å bli et partnerskap der Synne tar forretningsmessig styring på en tidvis kynisk måte. Synne har et sterkt forhold til bildene til den amerikanske kunstneren Edward Hopper, og Saabye Christensen skildrer hovedpersonenes ofte smertefulle ensomhet på en måte som minner om Hoppers kunst. De pendler hele tiden mellom behovet for å holde fast ved den andre og for å kjenne igjen seg selv.
– Hun blir en stor del av samlivet deres. Hun administrerer ham. Det er ikke så galt, det. Han liker å bli passet på. Jeg har aldri tvilt på kjærligheten mellom dem. Det er den som er hovedstrømmen gjennom denne romanen, sier forfatteren.

– Jeg ønsker at romanen skal være lett i bevegelse, kalle på latteren. Hvis man har et tema som er tungt, må man ha med seg latteren og lyset for å bevege ting fremover. Jeg er så enkel og banal i hodet at jeg vil at det jeg skriver skal virke som popmusikken gjorde på meg som tenåring. Den satte ord på noe jeg ikke kunne formulere.

I hvilken grad føler du deg beslektet med en fotograf når du skriver? I diktsamlingen Etter sirkuset har du et dikt som heter «Brevvekt», der du beskriver en gammel dame på en måte som jeg oppfatter som fotografisk, og du sammenligner også måten hun ser jeg-personen på med fremkallelsen av et fotografi.
Jeg er veldig inspirert av fotografi og føler meg som en visuell forfatter. Jeg liker å se ting for meg. Særlig mellom diktet og fotografiet er det et slektskap. Jeg er interessert i det som er i bakgrunnen på fotografiene, som et ansikt i et vindu, en som ikke vet at han er med på bildene. I ung alder fotograferte jeg mye selv. Det er et selvbiografisk trekk i romanen. Så gav jeg opp, akkurat som Jokum gjør på et tidspunkt i romanen. Jeg fant ut at jeg ikke hadde legning for å plage folk ved å ta bilde av dem. Det var bedre å skrive.

-Men når man skriver om mennesker, kan ikke det ofte ramme folk mye hardere enn et fotografi?
Jo, det er et stort ansvar, men det er sjelden jeg skriver om levende personer. Jeg må alltid sverge på at fiksjonen er mitt redskap, mitt apparat, selv om jeg kanskje har vært slem mot et par gymlærere opp gjennom tidene.

Lars Saabye Christensen forteller

Lars Saabye Christensen trenger ingen grundig presentasjon, han er vel kjent for det lesende publikum. Han har skrevet folkekjære bøker som Beatles, Halvbroren, Maskeblomstfamilien, Herman, for å nevne noen. Nå er han dessuten aktuell med romanen Magnet, som være hovedbok i Bestselgerklubben litt senere i høst. Den kan dere glede dere til! Den har fått fantastiske anmeldelser og gikk rett inn på Bokhandlerforeningens bestselgerliste.

Lar Saabye Christensens bøker vil fremkalle timer med litterært sterke opplevelser hos mange. Han skriver i mange sjangrer; romaner, noveller, dikt, drama, filmmanus og sangtekster. Han har fått de fleste litterære priser som er å få, blant dem Tarjei Vesaas debutantpris, Bokhandlerprisen, Kritikerprisen, Brageprisen og Nordisk Råds litteraturpris. Mange av bøkene hans er filmatisert, og han er oversatt til en lang rekke språk. Nedenfor kan du høre ham diskutere skriverutiner, det å skrive romaner og bli forfatter, og det å tilhøre «de kantede», som han kaller det, i samtale med Hallgeir Opedal.

Du kan høre hele samtalen her.

Bokpod er sponset av Cappelen Damm med støtte av Fritt ord. Monkberry er produsent.

Det nye fenomenet «THE GOLDEN YEAR»

HØY KJENDISFAKTOR PÅ LANSERINGSFESTEN. Jenny Skavlan, Amanda Shculman, Sophie Elise, Hannah Widell og Vanessa Rudjord. Foto: Tonje Skjervold
HØY KJENDISFAKTOR PÅ LANSERINGSFESTEN. Jenny Skavlan, Amanda Shculman, Sophie Elise, Hannah Widell og Vanessa Rudjord. Foto: Tonje Skjervold

Nå er det svenske fenomenet The Golden Year kommet til Norge, og da kan du som titusener av svensker lære å ta tilbake kontrollen over livet ditt. Boken gikk rett inn på bestselgerlisten da den kom ut her til lands.

Et liv. Et år som gir det muligheten til å leve slik du vil.  Foto: Tonje Skjervold
Et liv. Et år som gir det muligheten til å leve slik du vil. Foto: Tonje Skjervold

Bare venn deg til det, du vil høre mye om The Golden Year og hvordan du kan få et bedre liv ved å ta enkle, men bevisste valg. I Sverige har The Golden Year-bølgen skyllet over landet i over ett år, og nå er den altså kommet til Norge. Forfatterne Hannah Widell og Amanda Schulman eller Hannah & Amanda som de bare kalles, er megakjendiser i Sverige, men foreløpig ukjente her hjemme. Likevel ble det mye styr da de i går var i Oslo for å lansere suksessboken The Golden Year. Det ble blant annet feiret med en stor fest som vi arrangerte i samarbeid med Nedre Foss gård. Nederst i innlegget er det en liten bildekavalkade fra festen.

I Sverige er podcast blitt en stor og viktig kanal. Hannah & Amandas podcast Fredagspodden er en av de aller største med over 300.000 lyttere hver uke. Det var som et resultat av Fredagspodden at de laget håndboken i hvordan ta makten over eget liv: The Golden Year. Dermed var fenomenet startet, og siden har hundretusener av kvinner lyttet til Hannah & Amandas råd for å gjøre resten av livet så godt som mulig. The Golden Year er ikke en alminnelig selvhjelpsbok, den er råere, frekkere og full av forfatternes egne opplevelser og erfaringer på godt, men kanskje mest på vondt. For forfatterne – og for leserne av The Golden Year – handler det om hvordan kvitte seg med det som er dårlig i livet og hvordan gjøre resten av livet så bra som mulig. For du lever bare en gang. At boken er litt annerledes i stilen, oppdager du for eksempel i den delen som handler om kjærlighet der første kapittel heter: «Når er det på tide å gå?» Et annet friskt kapittel handler om å ha mot til å drite i Carpe diem.

LIVE PODCAST. På lanseringsfesten fikk man smakebiter av hvordan Hannah & Amanda gjør det på «Fredagspodden». Foto: Knut Gørvell
LIVE PODCAST. På lanseringsfesten fikk man smakebiter av hvordan Hannah & Amanda gjør det på «Fredagspodden». Foto: Knut Gørvell

Å lese The Golden Year er som å ha en god samtale med din beste venninner. Hannah og Amanda utleverer sine egne smertelige erfaringer og angst og forsøker samtidig å få deg selv til å finne ut hvilke utfordringer du har og ikke minst hvordan du bør angripe dem. Jeg tror Hannah og Amanda også vil ta Norge med storm, og du kan lese mer om dem på nettsiden HannahogAmanda.no. Der kan du også finne flere av podcastene fra Fredagspodden.

Nå har du en gyllen sjanse, start ditt Golden Year  – det kan bli det viktigste året i livet ditt.

Under ser du noen av bildene fra lanseringsfesten på Nordre Foss gård. Bildene er tatt av Knut Gørvell og Tonje Skjervold. Teksten er skrevet av Knut Gørvell.

 

GOD STEMNING VED BORDET. Jenny Skavlan, Hannah Widell, Vanessa Rudjord, Synnøve Skarbø, Amanda Schulman, Hedda Skoug og Caroline Skjelbred.
GOD STEMNING VED BORDET. Jenny Skavlan, Hannah Widell, Vanessa Rudjord, Synnøve Skarbø, Amanda Schulman, Hedda Skoug og Caroline Skjelbred.
Synnøve Skarbø og Signy Fardal Foto: Tonje Skjervold
Synnøve Skarbø og Signy Fardal Foto: Tonje Skjervold
HannahAmandatre
ELLE-jenter Foto: Tonje Skjervold
Jostein Wålengen, Maja Hattvang, Ada Kristine Nilsen og Ida Eritsland Foto: Tonje Skjervold
Jostein Wålengen, Maja Hattvang, Ada Kristine Nilsen og Ida Eritsland Foto: Tonje Skjervold

 

TO SØSTRE. Hannah & Amanda er søstre og svært godt samkjørte, noe Vanessa Rudjord fikk erfare. Foto: Knut Gørvell
TO SØSTRE. Hannah & Amanda er søstre og svært godt samkjørte, noe Vanessa Rudjord fikk erfare. Foto: Knut Gørvell

 

For deg som liker Lucinda Riley og Kate Morton

Santa Montefiore var inntil nylig en ukjent forfatter for norske lesere. Men nå er hun altså i ferd med å ta både Norge og verden med storm. Bøkene hennes er oversatt til 25 språk, og har solgt i over to millioner eksemplarer. Hun har en lang rekke romaner bak seg, men bare to av bøkene er kommet ut på norsk: Sommerpaviljongen, som kom ut i fjor, og Hagen i Hartington, som kom i vinter. Sistnevnte har ligget på Bokhandlerforeningens bestselgerliste i hele 22 uker! Hva slags bøker skriver så Santa Montefiore?

Hagen-i-HartingtonJo, dette er et forfatterskap som kan sammenlignes med Lucinda Riley og Kate Morton. Det dreier seg altså om engelsk landsbygd, herskapelige gods, bugnende hager, lengselsfylt kjærlighet og voldsom lidenskap. I Hagen i Hartington møter vi Miranda og ektemannen David som flytter fra et hektisk liv i London til den lille, idylliske landsbyen Hartington. Huset de har kjøpt er en vakker prakteiendom med en stor, men forsømt hage som sårt trenger pleie. De har datteren Storm og sønnen Gus, som ser ut til å være en plaget og ganske usympatisk guttunge. Så dukker en mystisk og sjarmerende franskmann opp, og nærmest på impuls ansetter Miranda ham til å ta seg av hagen. Med sin tålmodighet, varme og omtanke skaper han ikke bare nytt liv i den gjengrodde hagen, men forandrer også Miranda og barnas liv totalt. Men hvem er han?

Santa Montefiore vokste opp på et gods i Hampshire og ble utdannet ved den eksklusive pikeskolen Sherborne School for Girls. I sin oppvekst var hun nær venn av blant andre prinsene William og Harry. Hun studerte spansk og italiensk på Exeter University. For norske lesere har nok hennes ektemann et mer kjent navn. Han er den anerkjente historikeren og forfatteren Simon Sebag Montefiore. Paret bor i London sammen med de to barna deres. Santa Montefiore er altså småbarnsmor, forfatter og sosietetskvinne – med begge bena godt plantet på jorden!

Deborah Rodriguez: Den lille kafeen i Kabul

Amerikanske Deborah Rodriguez gjorde stor suksess med sin første bok Kabuls skjønnhetsskole — et memoar fra tiden da hun selv startet skjønnhetsskole i Afghanistan, etter mange års arbeid som frisør. Boken ble en New York Times-bestselger, men den satte henne også i livsfare. Til slutt ble hun tvunget til å forlate Afghanistan.

OriginalRgb_Omslagsforside_Den_lille_kafeen_i_KabulKabul eller ei – Rodriguez har alltid vært en historieforteller, og hun har også faktisk eid en kafé i Kabul. Den lille kafeen i Kabul er hennes romandebut. En sjarmerende, fargerik og intelligent historie om en gruppe uvanlig sterke kvinner som bor i en av verdens aller farligste byer. Vi får et innblikk i hvordan kvinner og menn lever sammen der, og hvordan situasjonen i Afghanistan endret seg da de amerikanske styrkene trakk seg ut og Taliban igjen styrket sin posisjon i det krigsherjede landet.

Den lille kafeen i Kabul har høstet strålende kritikker, og ble nok en bestselger. Bare i England har den solgt nærmere en halv million eksemplarer. Selv er jeg spesielt begeistret for atmosfæren, spenningen og stemmene i romanen. Hvis du likte Drageløperen, vil du elske Den lille kafeen i Kabul!

God lesning!

Kristin Weholt
Redaktør

Margie Orfords vakre, voldelige verden

Ville vakre Sør-Afrika. Det er bakteppet i Margie Orfords sylskarpe krimroman Til faste tider. Orford er journalist og forfatter, og jobber for å belyse de brutale sidene ved sitt eget land. Det er noe av grunnen til at romanen hennes virker så utrolig sterkt på oss. Samfunnet i Cape Town er et av verdens mest kriminelle, og det er de sårbare som utnyttes. De unge jentene. Det er ingen tvil om Orfords engasjement og kunnskap om volden mot kvinner og barn. Til faste tider er rystende, sterk, vakker. En velkomponert, men likevel svært realistisk krim.

OriginalRgb_Omslagsforside_Til_faste_tiderEn pen, ung kvinne blir funnet myrdet og dandert i en grotesk stilling på en av Cape Towns vakre strandpromenader. Journalist og etterforsker Clare Hart trekkes inn i nettet til en brutal seriemorder. Ettersom flere lik dukker opp, tvinges hun til å konfrontere flere av de kriminelle gjengene som kontrollerer Cape Towns undergrunnsmiljø. Står Clares undersøkelser om menneskesmugling i forbindelse med drapene, eller leker morderen en syk lek med henne?

Født i forbannelse
Margie Orford har vunnet mange priser for sitt banebrytende arbeid for kvinner og barn. Hun lager filmer, skriver barnebøker, skolebøker og altså krim.
– Til faste tider ble født i sinne og raseri. Jeg hadde gjort research om hvordan kvinner blir voldtatt og brukt som sexvarer i Cape Town. Researchen skulle brukes i journalistisk øyemed, men jeg trengte et sted å skrive av meg fortvilelsen. Det er derfor romanen har et mørkt bakteppe.

Jeg ville vise hvordan kvinner opplever å bli brukt og utnyttet på denne måten, og hvilke motiver som driver menn til galskapen.

Et personlig prosjekt
Et av Orfords viktigste motiver som forfatter er å beskrive hvordan Sør-Afrika er, og ikke hvordan landet burde være. Hun mener det er et ekstremt voldelig land, og spesielt utsatt er kvinner og jenter. Da hun kom tilbake til landet etter et opphold i New York i 2001, ble hun besatt av redselen for en brutalitet hun bare hadde lest om. Orford er mor til tre jenter på samme alder som ofrene i Til faste tider, så romanen er også et personlig prosjekt, en måte å skrive seg ut av den frykten som alltid vil være der.

Kvinner som utfordrer
– Noen av kvinnene i romanen klarer å frigjøre seg fra de ufyselige dyrene som utnytter dem. Det er viktig for meg å vise at det er mulig å ta opp kampen selv om det kan synes umulig. Jeg liker kvinner som utfordrer farlige trusler, slik både flere av ofrene og ikke minst Clare selv gjør. Hun er alene, lever i en slags selvbestemt isolasjon, har en meget sterk sans for rettferdighet og bruker kunnskapen som ekspert på vold og sexmisbruk mot kvinner for å fakke morderen.

Slaveri, kolonialisme, apartheid …
Pappas jente
, den første av Orfords bøker, kom på norsk i 2013. Superlativene haglet, men krimkarrieren startet egentlig med Til faste tider i 2008. Hun har skrevet fem krimromaner der handlingen er lagt til det sørlige Afrika. Det er der hun har lært å kjenne hva makt, konflikter og skjønnhet er, ifølge henne selv. Kanskje ikke så rart, med en arv som handler om slaveri, apartheid og kolonialisme. Historien forklarer mye om hvilken vold og trauma det vakre landet har blitt utsatt for. Orford har satt seg godt inn i det, men går ikke i den fella andre journalister har lett for å la seg lure inn i når de prøver seg på fiksjon. Bøkene hennes er ikke forkledd sosiologi, hun har en penn som leverer universell krimlitteratur av beste sort. Og hun har mange litterære forbilder …

Allsidig litteratursmak
– Franz Kafka, brødrene Grimm, JM Coetzee (litteraturlæreren hennes på universitetet), Alice Munro, Sigmund Freud, Karl Marx, Toni Morrison, Ruth Rendell, George Orwell, Ian Rankin, Shakespeare og Carole Joyce Oates er bare noen av mine favoritter. For ikke å glemme den greske mytologien, som har hjulpet meg med å forstå hvilken grusom, vakker verden jeg lever i, sier Margie Orford i et intervju med en av Australias viktigste litteraturbloggere. Hun er godt på vei til å bidra til forståelsen med sine sterke historier om hva som skjer under overflaten i vakre, voldelige Sør-Afrika.

Av Bernt Roald Nilsen