Karin Slaughter: De vakreste

OriginalRgb_Omslagsforside_De_vakresteLivet blir ganske vanskelig hvis vi ikke stoler på våre nærmeste. Å stole på noen er et valg vi tar, kanskje uten å tenke særlig over det. Men mennesker vi stoler på har makt. De kan ødelegge livene våre hvis de er av den farlige sorten. Hvor godt kjenner vi egentlig våre nærmeste? Det er dette spørsmålet Karin Slaughter utforsker i sin uhyre spennende thriller De vakreste.

Familien Carroll gikk i oppløsning den gangen en av familiens tre vakre døtre sporløst forsvant. Tyve år senere blir den perfekte ektemannen til Claire, en av de to andre døtrene, drept under et gateran. Han forgudet og beskyttet alltid Claire, men Lydia, den tredje datteren, anklaget ham for voldtektsforsøk like etter at storesøsteren deres forsvant. I Pauls etterlatenskaper finner Claire forferdelige ting. Hvem er dette monsteret hun har vært lykkelig gift med i alle disse årene? Vil hun virkelig vite alt som nå kommer til overflaten?

Få krimforfattere får meg så hektet som Karin Slaughter. De vakreste er den mest ubehagelige romanen jeg har lest på lenge. Fingrene mine hvitnet av spenning der jeg satt og tviholdt i boken. Jeg kunne knapt puste, jeg ville vite, men ikke vite. Det er slik bare en mester som Karin Slaughter skriver.

Les og bli besatt, du også!

Kristin Weholt
Redaktør

Corina Bomann: Måneskinnshagen

OriginalRgb_Omslagsforside_MÃ¥neskinnshagen_446697Hva er det ved gamle ting som gjør at vi liker dem så godt? Er det auraen av fordums tider de er omsluttet av? Vi forestiller oss kanskje menneskene som en gang, i en annen tid og på et annet sted, har eid tingene? For mange år siden jobbet jeg på et bibliotek med bøker som var opptil 300 år gamle. Jeg så for meg en kvinne sitte lutende over en av dem i skinnet fra et stearinlys. Kanskje hadde boken fortsatt spor etter livet hennes?

Gamle ting blir nærmest magiske fordi de rommer en historie. I Corina Bomanns andre roman på norsk, Måneskinnshagen, er det en 300 år gammel fiolin det handler om. Lilly driver en antikvitetsbutikk, og en dag kommer en fremmed mann inn og påstår at den helt spesielle fiolinen er hennes. Og slik som jeg lurer Lilly på hva fiolinens historie kan være. Hvorfor har den havnet i hendene hennes? Og hvem gjennom århundrene har med timevis av øvelser merket den med livet sitt? Jeg vil ikke røpe for mye. Men jeg kan si at vi skal til Indonesia, nærmere bestemt Sumatra på begynnelsen av 1900-tallet. Til en verdensberømt fiolinistinne, en vakker hage og en fengslende kjærlighetshistorie.

Måneskinnshagen er en skattkiste av en roman. Kos deg!

Kristin Weholt
Redaktør

Frid Ingulstad forteller

I denne podcast’en kan du høre Norges mestselgende forfatter Frid Ingulstad fortelle om romanserien Sønnavind, cliffhangers, refusjoner og det å skrive 222 bøker.

Frid Ingulstad ble født i Oslo i 1935 og er fortsatt aktiv som forfatter. Hun har skrevet alt fra barnelitteratur, nissebøker, faktabøker og historiske romaner, både serier og enkeltstående verk. I tillegg til Sønnavind, som er serien hun er mest kjent for, har hun skrevet serier som Ingebjørg Olavsdatter, Ildkorset og Kongsdøtrene.

Sønnavind er ved siden av Morgan Kane-serien tidenes mest solgte serieroman her til lands, og i motsetning til i Kane-bøkene, utgjør Sønnavind-bøkene én sammenhengende fortelling. Totaltopplaget på Sønnavind-serien, som nå er kommet til bok nr 82, er nå på over seks millioner.

Hør Frid Ingulstad fortelle i Bokpod ved å klikke her.

En livsbejaende bok om døden

– Jeg kan gjerne gå med en plakat på Karl Johan og reklamere for denne boken! Det sier oversetter Benedicta Windt-Val om Antonia Michaelis’ roman Instituttet for de siste ønsker.

Tekst: Jorid Mathiassen

Instituttet for de siste ønsker blir i disse dager lansert i Norge, og er nettopp en sånn bok du ikke kan la være å anbefale videre når du først har lest den. Det er lett å forestille seg at dette kan bli vårens store snakkis.

OriginalRgb_Omslagsforside_Instituttet_for_de_siste_ønsker_499495Hovedpersonen i romanen er Mathilda, som arbeider for en organisasjon som oppfyller dødssyke menneskers siste ønsker. Blant de vanligste ønskene er å feire jul en siste gang – selv om det er midt på sommeren – og å fly i luftballong. Noen ønsker er vanskeligere å oppfylle enn andre, for eksempel å høre for lengst avdøde Maria Callas synge live. Ingenting er imidlertid umulig, man må bare gjøre noen triks.

Men så endrer alt seg når Mathilda møter Birger. Hans siste ønske er å se igjen sin store kjærlighet Doreen og deres felles barn. Det blir Mathildas jobb å spore opp de forsvunne personene, men hun oppdager etter hvert at hun egentlig ikke vil at ønsket skal gå i oppfyllelse …

Alvor og skjemt
– Jeg har oversatt mange gode bøker, men dette er den beste boken jeg har oversatt på veldig lenge, sier Benedicta Windt-Val, og forklarer nærmere hva det er som gjør denne tyske romanen så god.
– Denne boken er som en kinesisk eske. Den har mange ulike lag, og leserne bestemmer selv hvor langt inn i tematikken de vil gå. Man kan lese den som en ren humoristisk bok hvis man vil det, eller man kan ta imot forfatterens invitasjon til å se de andre dimensjonene også. Antonia Michaelis klarer å balansere humor og alvor på en perfekt måte. Humor brukes for å takle livets alvor, sånn er det jo. Når noe blir for trist, så kommer latteren. Romanen er blottet for sentimentalitet, og er i stedet fylt med ærlighet, respekt og toleranse, sier Benedicta Windt-Val.
– Hva vil du si Instituttet for de siste ønsker handler om?
– Boken handler om så mye, men først og fremst om å møte virkeligheten og å akseptere den på godt og vondt. Hvis man ikke tør å stå i virkeligheten, mister man også alt det positive fordi man flykter. Det er det Birger har gjort. Hele livet hans har vært en eneste stor virkelighetsflukt; han har levd hele livet på en drøm. Etter at han blir syk, flykter han fra behandlingen. Han vil helst dø i en illusjon, men det får han ikke lov til. Når du tør å møte virkeligheten og stå i den, ser du hvor mye den rommer. Så handler det også om når livet skal avsluttes.

Skal man holdes i live så lenge som mulig, eller heller dø i et lykkelig øyeblikk?

Her er det ingen skråsikre meninger som blir formidlet, det er opp til hver og en å avgjøre og for oss å respektere.

Levende språk
Benedicta Windt-Val har oversatt en lang rekke bøker, og hun følger en fast mal for arbeidet.
– Jeg begynner på side én og skriver meg gjennom hele boken. Resultatet blir et råutkast, et rammeverk, som jeg siden bearbeider flere ganger før det blir klart til levering. For meg er det en drivkraft at jeg ikke vet hvordan det går til slutt, på den måten opprettholder jeg spenningen. Når jeg så gjennomgår teksten på nytt, kjenner jeg tonen til forfatteren og kan justere teksten.
– Hvordan vil du karakterisere språket og skrivestilen til Antonia Michaelis?
– Språket er spenstig og veldig levende. Hun lager sine egne ord, noe som gjør det ekstra spennende for meg som oversetter. Dessuten klarer hun å beskrive alvoret på en måte som gjør at det ikke blir tungt å bære – selv om det er et sted i teksten jeg holder pusten og biter negler. Jeg har dyp respekt for forfatteren, for her er det ikke valgt noen enkle løsninger og hun lar personene få lov til å være sære og vanskelige. Instituttet for de siste ønsker er rett og slett en nydelig bok, en bok man både blir glad og klok av å lese.

OriginalRgb_Portrett_Antonia_MichaelisAntonia Michaelis er født i Kiel i 1979 og vokste opp i Augsburg. Hun har studert medisin og har jobbet både i India, Nepal og Peru. Nå bor hun sammen med mann og to døtre i en landsby i nærheten av øya Usedom i Østersjøen. Hun har skrevet en lang rekke bøker både for barn og voksne.