Fra K.A.O.S til Listelykke! Bare gled deg!

Det var ikke slik at mine foreldre sto i døråpningen til barnerommet mitt og kikket inn på meg da jeg var liten, og lo litt godmodig av hvordan jeg hadde sortert dukkene etter hårfarge og høyde, og Legoen etter farge. «Se, for et lite vidunder av et ordensmenneske!» Nei, det var ikke det de sa. Jeg tror heller at de kanskje trakk pusten et par ganger før de åpnet døra på gløtt, av frykt for å bli levende begravet av et ras av bokklubbøker, Playmomenn, kosebamser og Lego.

Hadde du fortalt noen av dem som levde sammen med meg eller rundt meg, at jeg skulle skrive bok om rydding, organisering og orden, ville de ikke trodd deg. Bortsett fra et par naboer og noen venninner. For selv om jeg var en stor rotekopp da jeg var liten, elsket jeg å rydde. Hos andre. Det skjedde når jeg var på besøk hos venninner, og spesielt når jeg satt barnevakt. Intetanende foreldre oppdaget at de hadde fått en total forvandling i seksjonen da de kom hjem. Jeg kan ikke huske at jeg fikk noen negativ reaksjon på det. Men de må da ha lurt litt på hva jeg egentlig holdt på med. Jeg tror kanskje jeg selv ville reagert litt i dag hvis mine barnevakter omorganiserte bokhylla mi. Jeg blir litt skamfull på egne vegne, men trøster meg med at jeg noen ganger også hadde satt ungene i sving på barnerommene. Det var sikkert mer populært.

Listelykke notatbok

Les mer og kjøp boken her

Kaos på barnerommet.
Men på mitt eget barnerom var det altså kaos. K.A.O.S. Jeg hadde et eget talent for å rote til rommet på tre sekunder. Jeg elsket å leke. Hatet å rydde. Skjøv heller ting under sengen og dro sengeteppet ned til gulvet. Jeg visste jo uansett hvor alt var.

Jeg kan fremdeles kjenne igjen det lille, rotete barnet, som var mer opptatt av å utnytte døgnets våkne timer med lesing, leking og sykling, enn av å rydde opp etter seg. Jeg kan nemlig fremdeles rote veldig mye. Fordi det er morsommere ting å gjøre og viktigere ting å rekke enn å rydde. Jeg elsker arvede antikviteter med sjel og historier. Jeg digger alt som er tegnet og skrevet av barna mine. Jeg har et personlig forhold til bøker jeg har lest og levd meg inn i. Jeg elsker loppemarked, og jeg sluker skamløst tv-serier om folk som handler med kuponger og har kriselager, og serier som Syke samlere og Lagerkrigen.

Lavere toleranse for rot.
Men så har jeg altså med alderen fått litt lavere toleranse for rot. Ikke fordi jeg higer etter perfeksjon eller et plettfritt hjem, men fordi jeg verdsetter forenkling. Jeg fungerer bedre uten så mange ting rundt meg. Jeg får ikke konsentrert meg hvis det er rotete. Da blir det rotete i hodet mitt også. Jeg blir ikke effektiv, og jeg blir ikke i godt humør. Jeg blir stresset og sur. Timene renner ut mellom fingrene mine. Det føles som om jeg er en skjelven Supermann, og rot og utsettelser er min kryptonitt. Den eneste medisinen er orden og system. Og listebøker.

Akkurat det med lister blir nok ingen som kjenner meg, overrasket over. Jeg har alltid skrevet lister, dagbøker og vært glad i å planlegge i diverse kalenderbøker – fra Pusurdagboka og Studentalmanakken, til Filofax og A-plan. Da de ikke lenger fylte mine behov, gikk jeg over til egenproduserte listebøker. Jeg har blogget om rydding, listeskriving og organisering siden 2009. Listelykke notatbok

Med utgangspunkt i de listebøkene og oppgavelistene som har fulgt meg i alle år, og med inspirasjon fra Bullet Journal-teknikken, har jeg i tillegg til Listelykke – en metodebok for alle som ønsker mer orden i hverdagen, laget Liste­lykke notatbok. I den får du ferdig tegnede lister for et helt år, og kanskje enda lenger. Her får du alt på ett sted – ønskelister, lister over julevask og vårrengjøring, over alle husets rom og mål for sparing, ferier, egenutvikling og husarbeid. Her kan ungene krysse av for sine plikter, og hele familien kan med hjelp fra boka komme til enighet om når og hvor ofte husarbeid skal utføres. I tillegg får du egne kalendersider og sider for ukemenyer og handlelister for hele året. Du kan konsentrere deg om å faktisk fylle inn oppgaver, stryke dem ut, skrive ned ting du må huske på, og ideer du har.

En liten øvelse mindfulness.
Det er en liten øvelse i mindfulness å få ned alle livets punkter i en og samme bok, og samtidig kunne pynte og fargelegge litt dersom du liker det. Utenlandske medier har plukket opp den voksende trenden med å strukturere livet gjennom listeskriving. Amerikanske Vouge kaller Bullet Journaling for «KonMari for løpske tanker» (min oversettelse). Jeg kunne ikke vært mer enig. Det å skrive ned oppgaver og tanker, fjerner stress.

Listelykke
Med tiden har heldigvis huset vårt og livet mitt fått sitt grunnsystem, som gjør at det ikke skal så mye til for å få ting på stell igjen når det flyter. Jeg har begynt å like å kvitte meg med ting, og jeg begynner å like det bedre enn å samle på greier. Nettopp slike systemer og smart organisering i hverdagen, der timene som blir til overs heller blir brukt på menneskene i livet mitt – er det jeg vil dele med andre i boka Listelykke.

Målet er å tilby en veiviser for deg som vil rydde opp, og leve bedre med færre saker og eiendeler og mindre rot. For deg som vil ha mindre å tenke på, mindre å glemme, bedre helse og færre bekymringer. For deg som ønsker å bli glad i huset ditt igjen, og som vil nå målene dine raskere og mer effektivt. Som ønsker å få med deg de andre i familien mot et felles mål om en mindre rotete hverdag.

I boka Listelykke får du verktøy og metoder som du kan velge mellom, alt etter hvor skoen trykker, og hvilke mål du har. Verken du eller jeg skal bruke hvert eneste tips i boka til enhver tid. Men det å vite om gode triks og smarte løsninger i det øyeblikket vi innser at vi har behov for dem, det er gull verdt.

Det finnes flere ryddemetoder.
Jeg tror det finnes flere ryddemetoder som fungerer for de aller fleste. Men jeg tror ikke det finnes én enkelt oppskrift som passer like godt for alle i hele verden. Til det er vi for forskjellige, og lever ulike liv. Min toleransegrense for rot er kanskje en helt annen enn din.

Noen av oss bor i magiske Japan. Andre bor i mer pragmatiske Norge. Noen bor på en gård med arvestykker som er samlet gjennom generasjoner, en annen bor på en knøttliten hybel. Noen har vokst opp uten så mye å rutte med, andre er mettet av ting.

Noen bor på et sted med bare to årstider, vi i Norge har minst fire og en halv. Vi pakker aldri vekk superundertøyet, for å si det sånn. Ikke alle, men ganske mange, har to komma tre barn som gjerne ruller seg i søle – først på skolen og deretter på SFO – og som både går langrenn, kjører slalåm og står på skøyter både med og uten hjul. Er det rart det blir mange ting i våre hjem?

Noen tåler mer av rot og visuelt støy enn andre. Men ganske mange er som meg, antagelig litt mer var for det – i ditt eget hjem. Hvordan det ser ut hos andre, legger du trolig ikke merke til. Det er når rotet angriper det miljøet du befinner deg i hver dag, at det kan bli overveldende.

Jeg leste en gang en dansk bok om rot, Farvel rod, hej frihed, der forfatter Lena Bentsen ba leserne forestille seg at de kunne høre sitt eget rot. At rotet lød som et orkester, der hver musiker spilte hver sin falske tone. Eller at radioen spilte 35 kanaler på en og samme tid.

Det er det rot gjør med oss. Vi kan ikke høre det, men vi kan absolutt merke det. Det gnager på underbevisstheten slik lyd gnager på trommehinnen vår, og det blir vi slitne av. Derfor får vi lyst til å rydde opp rundt oss.

Jeg håper du som har behov for det blir med på en god opprydding sammen med meg gjennom denne boka. Jeg lover at du kommer til å få puste litt mer med magen enn med øvre del av lungene etterpå, både fordi du har fått ryddet opp og fordi du bedre kommer til å takle det uunngåelige hverdagsrotet.

(Dette innelegget er første gang publisert på forlagsliv.no)

Psykologene råder: Møt motgang med selvomsorg

Da boken Hverdagspsyk ble lansert, var det rekordstort oppmøte på lanseringen. Mye tyder på at mange bærer på følelser vi trenger hjelp til å forstå og at det kan være veldig nytte å lære mer om dem for å være bedre rustet for motgang.

De siste årene har forskere innen psykologi og moderne nevrovitenskap begynt å undersøke nettopp selvomsorg som en viktig ingrediens for å ha det bedre med seg selv og møte motgang på en mer konstruktiv måte. Selvomsorg er en form for selvaksept, en form for erkjennelse av at man er verdifull og at livet til tider er brutalt og uforståelig. Selvomsorg er dermed motsatsen til skam. Skammen kan ikke overleve når vi har omsorg for oss selv.

Selvomsorg innebærer et ønske om å lindre egen lidelse, og er derfor en motiverende kraft for vekst og endring.

Selv om vi er opptatt av å være snille og gode mot andre, har vi en langt større tendens til å være harde og dømmende mot oss selv. Når vi glemmer at vi alle feiler og er uperfekte, kan vi få en følelse av å være annerledes og utenfor, som igjen gjør at vi får det enda verre. Selvomsorg innebærer erkjennelsen av å ikke være perfekt og å lære av sine feil, og å forholde seg til egne feiltrinn og svakheter på en vennlig måte. Man tar initiativ til å gjøre nødvendige endringer i eget liv for å ha det bedre. Dersom man ikke klandrer seg selv når man feiler, så innrømmer man også lettere egne feil og tør å ta nye utfordringer. Selvomsorg kan derfor gi en mer stabil følelse av verdi, som beskytter mot grubling, sinne og isolasjon, og samtidig gi høyere grad av glede, optimisme og positive følelser.

Selvomsorg er motsatsen til skam. Skammen kan derfor ikke overleve når vi har omsorg for oss selv.

Selvomsorg handler om:

a) Å være vennlig og forståelsesfull mot seg selv når man opplever smerte og lidelse, fremfor selvkritikk.
b) Å se egne opplevelser som en del av det å være menneske, en del av en større helhet – vi møter alle motgang – snarere enn å se dem som separate og isolerte hendelser kun forbeholdt en selv.
c) Å ikke identifisere seg med forhold man ikke kan gjøre noe med, som for eksempel ved en avvisning. Det er som oftest situasjonen og ikke deg det er noe galt med.

Dette er ferdigheter. Selvomsorg er derfor noe vi kan øve oss på, slik at vi kan vende oss mot smerten og omfavne den med vennlighet uten bedømmelse. For å kunne berolige og trøste deg selv når du står midt oppi noe som kjennes vanskelig, kan du spørre: «Hva trenger jeg akkurat nå?» Det handler om å akseptere sine svakere sider og erkjenne feil uten å klandre seg selv for dem.

Det handler om å akseptere sine svakere sider og erkjenne feil uten å klandre seg selv for dem.

Carina Poulsen og Rebekka Egeland.
Psykologene Carina Poulsen og Rebekka Egeland. Foto: Foto: Kaja Bruskeland.

Trening i selvomsorg stimulerer faktisk prosesser i hjernen som har med følelsen av kjærlighet, støtte og tilhørighet å gjøre. Det er akkurat den samme prosessen som muligens skrus av ved depresjon, som er full av selvkritikk og forakt. Selvomsorg kan skru av trusselsystemet som opprettholder usikkerhet, og aktivere det beroligende systemet som gir trygghet. Fordi det å feile og komme til kort er en del av det å være menneske og noe som kan møtes med varme og aksept, vil selvomsorg virke styrkende når selvfølelsen ikke strekker til. Selvomsorg kan i praksis svekke negativt syn på en selv og andre, fordi skam og isolasjon avtar. Dermed kan vi utvikle et mer objektivt bilde av egne ressurser og svakheter, fremfor å ta feilsteg personlig, og lettere søke støtte hos andre. Selvomsorg kommer derfor med mange lindrende egenskaper som skaper god regulering av følelser og fungerer som en buffer mot negativ selvfølelse i møte med stressende situasjoner. Vi kan trene på disse evnene, men det krever egeninnsats. Resultatet blir imidlertid at vi øker selvfølelsen og får det bedre med oss selv. Det å skape endring i gamle mønstre kan være en lengre prosess. Det krever mot fordi vi vil møte frykt underveis. Reelle endringer tar tid, og det er akkurat det vi skal gi det. Ett steg og én dag av gangen.

Vitnesbyrd: Du er verdifull og verdt å elske

  • Du er verdifull – bare fordi du er til – og det kan ingen ta fra deg.
  • Du er god nok akkurat som du er, med alle dine styrker og begrensninger.
  • Du er like mye verdt som alle andre, og du er en del av en felles helhet.
Hverdagspsyk
Les mer og kjøp boka #Hverdagspsyk på cappelendamm.no

I boka gir forfatterne flere konkrete tips til hvordan man kan øve på selvomsorg. Les mer og kjøp boka her

Hør podcast med forfatterne her: 

Å tape en rettsak er ille. Å tape livet er mye verre.

Har du noen gang opplevd å ha mistolket noe helt? Politiadvokat Michael Brenne er tilbake, i sin kanskje mest forvirrende sak hittil. Og det er det som gjør dette til en fantastisk bok. Michael sliter med å forstå hvem han bør stole på, og det gjør også leseren.

En voldsdømt rockemusiker med særegen dametekke blir anklaget for drapet på kvinnen som har hjulpet ham. Han har gjort suksess som forfatter takket være henne, og det viser seg også at hun etterlater seg en betydelig arv. Men gjør det ham til en drapsmann? Michael Brenne tviler selv om mye peker på at det er nettopp han som er morderen.

Chris Tvedt er selv advokat og vet hvordan retten fungerer. Regel nummer én er at dersom du ikke kjenner svaret, skal du ikke stille det spørsmålet. Det er en felle som er lett å gå i for mange. Men at Michael Brenne skulle gå i den, kommer som en overraskelse.

Michaels vurderingsevne påvirkes kanskje av at han er i ferd med å innlede et forhold til en gammel flamme. Jeg vet godt at forelskelse kan påvirke evnen til å tenke klart, og det er dette Tvedt vet – beslutningene våre påvirkes selvfølgelig av følelsene våre. Det kan være et problem i en rettsal. Og det kan være enda vanskeligere ute i det virkelige liv. Faktisk et spørsmål om liv og død.

Den som forvolder en annens død av Chris Tvedt (Innbundet)

Chris Tvedt: – Det er Gunnar Staalesens feil!

Chris Tvedt

Chris Tvedt er endelig aktuell med ny Mikael Brenne-krim. I dette innlegget står slaget om nettopp Bergenstronen.

Tekst: Chris Tvedt

Den første boken om Mikael Brenne, Rimelig tvil, kom ut i 2005. Hovedpersonen og forfatteren hadde mange fellestrekk, blant annet advokatyrket, samt at de begge var født og bosatt i Bergen.

For Mikael Brenne er bergenser, er han ikke?

Joda, han er det. Jeg har aldri benektet det, men sannheten er at jeg heller aldri har skrevet det rett ut. Den byen Mikael Brenne lever og jobber i er omgitt av fjell, ligger med ryggen til landet og ansiktet mot havet, den er gammel og regnvåt og til å kjenne igjen for alle som har vært der, men ingen steder står det at det faktisk er Bergen.

Det er Gunnar Staalesens feil. Han er Bergens-kronikøren fremfor noen, en nitid og presis iakttager av byens topografi, og jeg tenkte at det var umulig å ta opp den konkurransen.

Bedre da, forestilte jeg meg, å la min helt vandre mellom regnbygene i en anonym, navnløs norsk by som alle og ingen kan kjenne seg igjen i. Men ganske snart oppdaget jeg en av de grunnleggende hemmelighetene ved forfatteryrket.

Hvis helten skal vandre ned en gate, så trenger du ikke si hva gaten heter, men du må vite noe om hvordan den lukter, om det er asfalt eller brostein under skosålene, om den er trafikkert eller stille.

Det sies ofte at forfattere har livlig fantasi, men det er like presist å si at de har god hukommelse. Derfor snek Bergen seg inn fortellingene, var påtrengende til stede hele tiden, men fordi jeg hadde tatt en beslutning forble den navnløs i bok etter bok.

I Den som forvolder en annens død, kommer jeg ut av skapet. Byen har fått navn, og navnet er Bergen.

Hvorfor?

For det første er jeg litt lei av å forklare hvorfor jeg ikke skriver rett ut det som alle egentlig vet. De grunnene jeg engang hadde virker ikke lenger like fornuftige som de gjorde.

For det andre er jo katten strengt tatt ute av sekken for lengst, hvis den noen gang har vært der inne. Mikael Brenne har hatt små biroller i de tre bøkene om KRIPOS-etterforsket Edvard Matre (jeg skal skrive mer om det i en senere oppdatering), og i de bøkene er det jo ingen tvil om hvor han holder til.

Men det aller viktigste er at Mikael Brenne har blitt voksen. Han trenger ikke være redd for å stå i skyggen av noen, har fått sin egen identitet og sin egen stemme. Og Bergen er en romslig by, det er god plass mellom fjellene.

Denne bloggen er første gang publisert her

En vakker historie du fortsetter å tenke på

Enkelte bøker er slik at de ikke slutter, selv om boken er ferdig. Veien fra Italia er en historie du fortsetter å tenke på. Det er noe med persongalleriet. Med stemningen. Du blir
 rett og slett glad i livet i Italjensvei.

Vittoria har lagt livet i Roma bak seg, men tar med seg en hemmelighet som kan ødelegge alt. Hun er modig og omsorgsfull – men redd for at noen følger etter henne. Livsglade Conny er fra en søvnig dansk småby som ikke har plass til kvinner som ikke passer inn i det trauste mønsteret.

Disse to kvinnene finner hverandre på et skittent hotell i København, og forskjellige som de er, utvikler de et dypt vennskap. Sammen fører de hverandre et skritt nærmere friheten – og kjærligheten.

Men hva hvis de plutselig vil ha det samme?

Anna Grue er for mange kjent som krimforfatter, og hun har selv innrømmet at selv om dette er en dramafortelling, er den ikke fri for thrillerrelementer. Det er spennende, vakkert og nært. En historie om livet og vanskelige valg, om forsøket på å finne seg selv i et ny verden. Hvis bare ikke fortiden ødelegger alt.