William Landay – på alles lepper

Med sin tredje roman slo William Landay gjennom med et brak. Til Jacobs forsvar handler om hvor raskt vi kan miste kontroll over livet. Og hvor kjapt en forfatter kan være på alles lepper.

Han er født, oppvokst og bosatt i Boston. Kone og to gutter på 10 og 12. Hele 1990-tallet tilbrakte han i rettssalen. Så fikk han nok av advokatlivet. Bestemte seg for å se om han kunne klare å skrive en roman. Skulle ikke nødvendigvis bli forfatter, bare bevise at det var mulig å gjennomføre et slikt prosjekt. Da han og kona hans satt på sykehuset og lyttet til hjerteslagene til det som skulle bli deres første barn, hadde han gitt opp prosjektet. Så kom telefonen, og ett år senere kom hans første roman, Den ubehagelige sannheten. The Guardian skrev at boken markerte starten på et nytt, stort talent innen skrivekunst. Andre aviser kalte Landay den nye Grisham.

Det må ha vært fantastisk å få en slik mottakelse? Du fikk jo også Creasey Dagger Award for Beste Debutroman i 2003. Hvilken bakgrunn hadde du innen skriving?

For å være ærlig, hadde jeg ingen planer om å bli forfatter på heltid. Men jeg er en sta fyr, og skrev uten å gjøre noe særlig research i flere år. Jeg har ingen utdanning i litteratur og kjente ingen forfattere, så det var mye prøving og feiling til å begynne med. Jeg holdt på å gi opp flere ganger, giftet meg også på den tiden, og det var på tide å få seg en stø jobb da telefonen kom. Senere har ballen rullet stadig fortere, og etter Til Jacobs forsvar tør jeg faktisk å se på meg selv som profesjonell forfatter.

OriginalRgb_Omslagsforside_Til Jacobs forsvar_433079_2opplSuperlativene haglet da Til Jacobs forsvar ble utgitt. Vidt forskjellige forfattere som Nicholas Sparks og Lee Child har lovprist boken. Hva er det med den?

Jeg tror mangfoldet i boken kanskje er en av grunnene til suksessen. Boken er brukt som utgangspunkt for diskusjoner fordi den tar opp aktuelle temaer og vanskelige avgjørelser. Boken er et intenst rettssals- og familiedrama, og spesielt det siste temaet tror jeg mange kjenner seg igjen i. Den handler om forstadsfamilien Barber, der far Andy er statsadvokat og sønnen Jacob (14) anklages for mordet på en klassekamerat. Andy er overbevist om at en lokal barnemishandler står bak. Spørsmålet er hvor godt du egentlig kjenner dine barn, ikke minst hvor nøytral du klarer å være i en slik absurd situasjon. Boken tar også for seg rettssystemet i USA. Sist, men ikke minst, reiser romanen også spørsmålet om det finnes et drapsgen. Sagt med enkle ord: Kan mord gå i arv?

Dine to første romaner var typiske krimromaner, og handler stort sett om politi og røvere. Så slår du gjennom med en bok om en middelklassefamilie i dyp krise?

Ja, jeg hadde sluttet som advokat og skrev på fulltid da jeg begynte på Til Jacobs forsvar. Viktigst av alt var at jeg var blitt far.

Boken er et forsøk på å slå sammen to verdener jeg har opplevd, både den som har med rettssalen å gjøre og den som handler om å oppdra barn. Resultatet ble etter hvert en historie om en statsadvokat med en sønn som anklages for mord.

Hva gjør han da? Og hvordan takler familien en så mørk og ubegripelig krise?

Noen forfattere sier at en spesiell hendelse eller et unikt øyeblikk har inspirert dem til å skrive akkurat den boken. Var det sånn med Til Jacobs forsvar?

Vanligvis har jeg det sånn at jeg ikke kan peke på ett bestemt øyeblikk som starten på et manus. Forfattere flest, også jeg, har ofte en vag idé som utvikler seg til en historie etter hvert som prosessen tar form. Når det gjelder den nevnte boken, leste jeg en historie om en Long Island-advokat som var sønn av en morder, og sønnen hans ble også anklaget for mord. Senere ble denne historien filmatisert i filmen City by the Sea med Robert de Niro i hovedrollen. I filmen nevnes muligheten for at det finnes et såkalt drapsgen. For meg var det en fascinerende tanke å spinne videre på.

OriginalRgb_Omslagsforside_Den ubehagelige sannhetenDin debutroman, Den ubehagelige sannheten, fikk også kritikerne til gå bananas. I likhet med Til Jacobs forsvar har boken en overraskende avslutning og en særegen fortellerstemme?

Det er viktig for meg å engasjere leseren litt ekstra når det nærmer seg slutten, jeg føler at det fungerer bra i begge disse bøkene. Debutboka handler om Ben Truman, en 24-åring som arver politisjefjobben på et lite sted utenfor Boston. Akkurat det skal vise seg å bli mer enn utfordrende når Ben finner liket av en fremtredende aktor og saken viser seg å ha forgreninger til det harde kriminelle miljøet i storbyen.

Også i denne boken tar du opp viktige moralske spørsmål. Verken Til Jacobs forsvar eller Den ubehagelige sannheten er bøker vi er ferdig med når siste side er snudd?

I debutboken opplever Ben at Bostonpolitiet bruker metoder som ikke helt følger reglene. Er det greit å ”deale” med én skurk for å fakke en annen? Når er en hvit løgn bedre enn sannheten? I det hele tatt, når er det slik at målet helliger midlene? Ben Truman blir mer og mer lik de politibetjentene han ikke helt tør å stole på. Spørsmålet er hvor langt han kan gå, og samtidig ta vare på egen integritet som menneske og politimann. Jeg tror ikke det finnes fasitsvar, men livet har lært meg at noen ganger er det bedre at sannheten ikke blir kjent.

Hvilke forfattere står øverst på listen, og hvem ville du møtt til middag?

Jeg leser mye, å lese er fin trening for å skrive, og jeg har noen jeg aldri blir ferdig med. Ian McEwan er en sånn, det virker som om hver eneste setning har en betydning. John le Carré har fulgt meg hele livet, og Graham Greene er også en stor favoritt. Men skulle jeg spist middag med én forfatter, måtte det bli Charles Dickens. Han var en utrolig allsidig skribent, og la igjen hjertet sitt i alt han skrev. Han står øverst for meg.

williamlanday_1317175914_04Du har realisert drømmen din, og blitt forfatter. Hva med advokatpraksisen? Hva skjer fremover?

Jeg er i gang med min fjerde roman, som også blir et familiedrama. En kvinne forsvinner, men ting tyder på at hun kanskje ikke er død. Jeg tror det holder foreløpig, det er dumt å si for mye om den neste romanen. Alle manus forandrer seg underveis, ting jeg sier i dag kan være helt feil om to uker. Men jeg er optimistisk, tror alltid den neste boken er den beste, og nå mener jeg det. Mye tyder på at advokatpraksisen min er lagt død, og så har jeg en familie å ta meg av. Forfattere har også gutter som kjøres på fotball og følges opp på alt fra lekser til tannpuss. Ellers har jeg flere ulike interesser, kunst og kultur generelt, spesielt musikk, og dessuten er jeg IT-nerd. Og blir livet for kjedelig, stiller jeg meg bak bardisken og lager den beste cocktailen ever. Jeg har prøvd bartenderyrket, og vet at det handler om å lage den beste miksen der også. Akkurat som i litteratur.

 

Mord på Orientekspressen

9788203217791Siden april åpner med påskeferie, måtte månedens klassiker bli en krimroman. Valget falt på krimdronningen over alle krimdronninger – Agatha Christie og hennes Mord på Orientekspressen fra 1934.

Vi følger den belgiske detektiven Hercules Poirot, som stiger på Orientekspressen i Istanbul. En mann ved navn Mr. Ratchett oppsøker Poirot og hevder han er truet på livet. Han vil at Poirot skal forsøke å finne ut hvem det er som ønsker livet av ham, men Poirot er skeptisk til mannen, og blir ikke med på det.

Samme natt våkner Poirot av et skrik fra Ratchetts kupe, men det later ikke der og da til at noe er galt, så han går tilbake til sengs. Når han våkner neste morgen, får han vite at toglinjene gjennom Balkan er blir rammet av et stort snøskred. Ekspressen kommer ingen vei. Det viser seg imidlertid at Mr. Ratchett hadde rett. Den morgenen blir han funnet død i kupeen sin, knivstukket tolv ganger. Morderen er nødt til å befinne seg på toget… Med andre ord: Dette er et ekte lukket rom-mysterium.

Det kan være artig å lese litt om hvordan romanklassikere ble mottatt første gang de kom ut. Mord på Orientekspressen fikk stort sett fine anmeldelser. Kritikerne pekte særlig på den snurrige løsningen på krimgåten. Her vil jeg kun trekke fram krimforfatteren Robert Barnards uttalelse om boken:

Den beste blant jernbanefortellinger. Orientekspressen, innesnødd i Yugoslavia, er den ideelle lukkede situasjon for en klassisk øvelse i detektivarbeid, i tillegg til at det er en unnskyldning for å ha en internasjonal rolleliste. Boken inneholder min favorittlinje fra alle av Christies bøker: «Stakkars menneske, hun er svensk.»

Og det er jo et friskt innslag i krimlitteraturen – humor! Man kan faktisk ta seg i å humre når man leser Agatha Christies krimbøker. De tydelige karakterene hennes kan være karikerte, for eksempel Poirot selv. Han er jo veldig opptatt av barten sin! Og denne humoren kan være et deilig avbrekk fra den grimme realismen man finner i mange av krimromanene skrevet i nyere tid.

God påske!

 

Fargeleggingsbøker med beroligende effekt

Du har kanskje hørt om mindfulness – eller på norsk; oppmerksomt nærvær? Begrepet kommer fra buddhismen, og assosieres gjerne med meditasjon. Men du kan egentlig være oppmerksomt nærværende store deler av tiden, og stille, sittende meditasjon er bare en av mange metoder for å nå denne tilstanden.

IMG_6540Nå har det kommet noen veldig fine fargeleggingsbøker på markedet som jeg gjerne ville teste ut. Valget falt på Kreativitet og mindfulness – Fargelegging som gir ro i sjelen. I forordet heter det:

«Du kan få kontakt med den opprinnelige og fundamentale kraften som kjennetegner alle former for kreativitet.»

Det høres jo helt supert ut! Boka åpner med noen avsnitt om selve konseptet, valg av materiale til å fargelegge med (du kan bruke alt fra vannfarger til fargeblyanter på grunn av det tykke papiret i boka) og fargelære. Og så er det bare å kaste seg ut i de detaljerte mønstrene.

Konseptet: Man fargelegger veldig detaljerte tegninger.
Konseptet: Man fargelegger veldig detaljerte tegninger.

 

Alle disse fargene gjør meg i hvert fall glad!
Alle disse fargene gjør meg i hvert fall glad!

 

Og ja - jeg får faktisk ro i sjelen av dette.
Og ja – jeg får faktisk ro i sjelen av dette.

Det er flere ting som gjør at det er deilig å holde på med denne fargeleggingen. Først og fremst krever det ikke så mye tankekraft. Man konsentrerer seg om noe veldig enkelt og konkret. Det blir liksom stille inni hodet, tankene kan vandre litt mens det vokser ut fine fargekombinasjoner på papiret. Jeg trodde jeg hadde noen favorittfarger, men når jeg bruker dem slik, blir jo alle farger skikkelig fine. Jeg blir veldig påvirket av dem, de gjør meg glad.

Man blir rett og slett litt hekta på dette!

Men jeg har et tips: ikke gjør som jeg og gomle godteri mens du holder på. Vissheten om at godteriet er der like ved boka distraherte meg. Man burde samle seg om kun dette ene – fargeleggingen. Av med all bakgrunnsstøy. Fokusere på fargeleggingen. Gjør du det, kjenner du at freden senker seg i sinnet ditt og du er fullstendig her, i øyeblikket. Det garanterer jeg.

 

 

Drept på radio – den opprinnelige påskekrimmen

Hvis noen sier «påskekrim», tenker jeg umiddelbart på radioteater. Vi var på påskeferie. Snøen lå mangfoldige meter tykk, i hvert fall to, på hyttetaket. Og under der lå tv-antenna vår et sted, knekt og ubrukelig. På skjermen fant vi bare mer snø, så vi samlet oss rundt radioen, som under krigen. Bare at dette var på åttitallet, det var under den kalde krigen, og radioen var slik jeg så det nødunderholdning. Ikke noe vi drev med til hverdags. Men jeg husker likevel den barnslige gleden ved det å være sammen, så veldig sammen man nødvendigvis måtte være rundt den skrabbete reiseradioen vår, vi i familien. Mamma, pappa, søstra og broren min og jeg.

Begivenheten ble annonsert med alvorlig begeistring. «Nå begynner påskekrimmen! Hysj!» Sånn husker jeg det. At det var hektisk først, og så — intens lytting.

Gyldendal_Horst_Jakthundene_omslag_ny_2For det blir intens lytting av radioteater. Radio blir ikke mer levende enn det, og formen er kommet for å bli. NRK lager fortsatt radioteater til påske, og i år er det Jørn Lier Horsts roman fra 2012, Jakthundene, som er dramatisert. Den begynner på NRK P1 mandag 30. mars kl 17.30. Du kan også laste den ned som podcast. Følger du lenken nedenfor, kan du virkelig få se det du ellers bare hører i radioteateret.

 NRK lager radioteater.

 

 

 

Hvordan lager man egentlig den perfekte kopp te?

Har du et leseritual? Noe du simpelthen er nødt til å gjøre før du åpner boka? Det har jeg. Jeg MÅ tenne stearinlys når jeg leser om kvelden. Å lese er en ensom affære, men jeg finner et taust selskap i de små, levende flammene. Noen ganger må jeg gjøre mer. Spesielle bøker krever spesielle ritualer. Gleden jeg føler ved å lese en virkelig god roman for første gang er vanskelig å gjenskape senere. Du vet, når du er lei deg fordi boka er lest ut? Så da brygger jeg meg en nøye utvalgt kopp te. Jeg innbiller meg at denne ekstra stasen jeg gjør på boka vil bevare leseopplevelsen lenger. Teen blir nærmest en rød løper for boka.

OriginalRgb_Omslagsforside_Sondager med The SupremesNå har jeg kommet et lite stykke inn i Edward Kelsey Moores Søndager med The Supremes, og det begynner å gå opp for meg at dette nettopp er en sånn opplevelse jeg vil etse inn i hukommelsen. En feelgood-roman om tre venninner som møtes hver søndag på restauranten Earl’s All You Can Eat. Handlingen utspiller seg i de amerikanske sørstatene, og strekker seg fra 60-tallet fram til i dag. Jeg har allerede rukket å bli glad i karakterene. Jeg kan høre stemmene deres, forestille meg faktene. Her kreves ikke bare en nøye utvalgt tetype. Teen må være brygget på perfekt vis. Men hvordan gjør man det?

Engelskmenn kan te. Jeg spør min engelske venninne. Hun forklarer at jeg først må sjekke Oslo kommunes geologiske rapport. Er vannet bløtt eller hardt? Bløtt? Ja vel, en pakke kommer i posten. Venninnen min har sendt meg favoritt-teen sin for bløtt vann. Oppskriften hun gir meg videre inneholder formaninger om ikke å røre i teen mens den brygger. Da utløses tanniner. Hun insisterer på at man – når teen er ferdigbrygget – må røre til det oppstår en liten virvelvind i tekoppen, for så å helle melken i fra kanten inn mot midten, så man unngår at fettet i melken skiller seg fra teen. Sukkeret skal ikke i til slutt, det skal i før melken. Det er viktig. Skjønner jeg alvoret? Ja visst, jeg vil lære dette. Jeg vil til og med prakke lærdommen på alle andre, og lage instruksjonsvideo til denne bloggen.

Det finnes en video av meg hvor jeg forsøker å lage den perfekte kopp te. Der går det rett til helvete. Jeg kan ikke lage en perfekt kopp te, i hvert fall ikke uten øvelse, mens jeg forklarer og skal si underholdende men poengterte ting. Det ble et pinlig stykke video. For en elendig bloggidé! Den perfekte kopp te! Hvem i litteraturhistorien har vel noen gang brydd seg med det?

George Orwell, finner jeg ut. Han har skrevet essayet «A Nice Cup of Tea». Her er regel nummer én:

First of all, one should use Indian or Ceylonese tea. China tea has virtues which are not to be despised nowadays — it is economical, and one can drink it without milk — but there is not much stimulation in it. One does not feel wiser, braver or more optimistic after drinking it. Anyone who has used that comforting phrase ‘a nice cup of tea’ invariably means Indian tea.

Teforskere har siden beskyldt ham for å være like totalitær med sine teregler som de politiske systemene han kritiserte i romanene sine. Dessuten klarte ikke engang Orwell å lage den perfekte kopp te. I anledning hundreårsjubileet for hans fødselsdag gjorde forskere et poeng av å vrake oppskriften hans. Det står og faller på personlige preferanser.

Så jeg gir opp prosjektet med å lage den perfekte kopp te. I stedet lager jeg en helt OK kopp te á la Kristin. Brygget på en tepose, uvisst av hvilken nasjonalitet. Med sukker. Ikke melk. Jeg rører til og med før teen er ferdigbrygget, jeg vil at det skal gå fort. Den engelske venninnen min himler med øynene. Orwell snur seg i graven. Teforskere river seg i håret. Men det er altså ikke av mangel på respekt for Søndager med The Supremes at jeg ikke fullfører ritualet til ære for boka. Tvert om. Det tar så gudsjammerlig lang tid å lage en skarve kopp perfekt te. Jeg vil bare lese, jeg. Så da gjør jeg det.

Har du noen leseritualer du vil dele? Skrible i vei i kommentarfeltet under.

Mens vi venter på sommeren: Pasta al limone

Denne tiden av året er rett og slett litt gørr, spør du meg. Grusen som i såpeglatte vinter reddet oss fra knekt halebein truer nå med å skrape opp skrensende syklister. Parkene er sleipe som brunsnegler, og de nakne trærne peker fiendtlig på folk. Sett herfra er våren virkelig et mirakel!

OriginalRgb_Omslagsforside_Min_italienske_bestemors_kjøkkenJeg lengter etter sommeren. Hver sommer drar jeg til paradiset Amalfikysten i Italia, like sør for Napoli. Der spiser jeg pasta og prøver å ikke tenke på vinteren. Svømmer i Middelhavet og går tur under sitrontrærne. På Amalfikysten finner man store sitronplantasjer. Det er dette området sitronlikøren Limoncello kommer fra. Akkurat nå virker sommeren fryktelig langt unna, så jeg får heller bare late som. Sette meg selv i sommermodus med en pastarett jeg kunne fått servert på Amalfikysten. Det er ikke så vanskelig å realisere. I fjor høst utkom Mariangela Di Fiores kokebok Min italienske bestemors kjøkken, og den handler nettopp om napolitansk mat! Så i kveld skal jeg drømme meg bort i denne lekre kokeboka, som faktisk inneholder mer enn bare oppskrifter. Lage meg pasta al limone – pasta med sitronsaus. Du finner oppskriften nedenfor. Det er forresten ikke bare jeg som liker å kokkelere meg til sommerfølelsen. Mariangela Di Fiore skriver:

Denne retten er en sommerfavoritt, men jeg lager den ofte på vinterstid også, når jeg savner sol og varme. Sommer på en tallerken!

pastaretten4 porsjoner

400 g pasta
50 g smør
2 sitroner
1 dl fløte
4 ss revet parmesan + ekstra til å drysse over
salt og nykvernet pepper
frisk bladpersille

Kok opp vann i en kasserolle, ha i en liten håndfull salt og kok pasta etter anvisning på pakken. Mens pastaen koker smelter du smøret i en liten kasserolle. Riv skallet fra begge sitronene og ha sitronskallet over i kjelen med smør. Det er viktig at du bare bruker det gule på skallet, for det hvite setter en besk smak på maten. Tilsett fløte, saften av en halv sitron og rør inn 4 ss revet parmesan. Smak til sausen med salt og pepper, og trekk så kasserollen av platen.

Når pastaen er ferdigkokt, lar du den renne av seg i et dørslag. Ha så pastaen tilbake i kjelen, hell sausen over og bland godt sammen. Riv over litt ekstra parmesan og server med finhakket bladpersille.

Buon appetito!

Foto: Veslemøy Vråskar

Velkommen til Boksnakk!

 

Trude Løtvedt, redaktør.
Trude Løtvedt, redaktør. Foto: Guri Pfeifer Photography

 

Jeg heter Trude Løtvedt og er redaktør for Bestselgerklubbens blogg Boksnakk. Velkommen!

 

Med Boksnakk ønsker vi å tilby deg som er medlem i Bestselgerklubben et tillegg til medlemsbladet vårt. Vi vil at Boksnakk skal være engasjerende og inspirerende. På nett kan vi presentere, utforske og diskutere bøker og annen relevant underholdning fra flere kanter enn bladet gir muligheter til.

 

 

Som medlem av Bestselgerklubben hører du til et stort leserfellesskap. Kommentarfeltet under hver bloggpost er til for deg som leser. Kanskje finnes det andre lesere der ute som vil diskutere bøker med deg?

-Trude Løtvedt

Jane Eyre av Charlotte Brontë

Har du, som jeg, en liste med klassikere du alltid har villet lese, men så har det liksom ikke blitt til det? Vel, det er noen bøker man virkelig burde ha lest før man dør, og siden vi ikke vet akkurat når det blir, er det best å begynne lesingen først som sist.

Faktisk har et lag av anerkjente litteraturkritikere fra ulike land gjort utvelgelsen litt enklere for oss. I boken 1001 Books You Must Read Before You Die finner du omtaler av – nettopp! – bøkene du bør ha lest før du dør. Hver måned kommer Boksnakk til å trekke fram en av disse bøkene. I mars er det kvinnedag, så da har jeg som seg hør og bør valgt en roman som har vært viktig i kvinnefrigjøringen: Jane Eyre av Charlotte Brontë.

5602116_2761287Charlotte Brontë utga faktisk først denne boken under det pussige pseudonymet Currer Bell. Boken kom ut i 1847, og er ansett for å ha revolusjonert romansjangeren med sitt personlige og psykologiske innhold.

Jane Eyre er en oppvekstroman om den foreldreløse Jane Eyre, som etter en ensom barndom og en strengt religiøs skolegang kommer til den heller dystre herregården Thornfield Hall, hvor hun får jobb som guvernante. Der forelsker hun seg i godsherren, Mr. Rochester, men herregården skjuler en forferdelig hemmelighet som setter Jane på en stor prøve. Er det i det hele tatt mulig for henne å leve ut kjærligheten? På hvilke premisser?

Her er det altså snakk om en ekte heltinne med store følelser og et høyt ønske om uavhengighet og likeverd overfor mannen. Du får dramatiske hendelser og en spennende historisk setting. For ikke å nevne den skumle atmosfæren det til tider er i romanen. Du kan rett og slett få deg et grøss! God lesning!

 

Boksnakk? Jo, nå skal du høre!

Jeg heter Kristin Weholt og er redaktør for Bestselgerklubbens blogg Boksnakk. Velkommen!

Etter et hemmelig antall timer med knoting i WordPress og knatring på tastaturet er bloggen vår endelig klar for lansering. Vel, du ser sikkert at det gjenstår justering av noen tekniske finesser, men det tåler du sikkert. Bloggen er i kontinuerlig utvikling, og vi blir glade for konstruktiv kritikk. Hvis du for eksempel synes at bakgrunnsbildet er uskarpt og fokuserer på feil objekt, så si fra!

Med Boksnakk ønsker vi å tilby deg som er medlem i Bestselgerklubben et tillegg til medlemsbladet vårt. Vi vil at Boksnakk skal være engasjerende og inspirerende. På nett kan vi presentere, utforske og diskutere bøker og annen relevant underholdning fra flere kanter enn bladet gir muligheter til.

Som medlem av Bestselgerklubben hører du til et stort leserfellesskap. Kommentarfeltet under hver bloggpost er til for deg som leser. Kanskje finnes det andre lesere der ute som vil diskutere bøker med deg?

Hva slags leser er så jeg, Kristin, bloggredaktør? Jo, for meg er bøker like viktig som varmt vann i dusjen. Jeg har brukt 14 år av livet mitt på litteraturstudier og reiser verden rundt for å få oversatt norske bøker til andre språk. Men nå er det altså norske lesere det dreier seg om. Jeg gleder meg til å bli kjent med dere! Jeg er nærmest altetende når det gjelder bøker, og finner stor glede i både underholdningsromaner, hardkokt krim og litterære perler. Det blir naturligvis mye boksnakk på denne bloggen. Men jeg tar også for meg andre ting som underholder, inspirerer og engasjerer meg: filmer og tv-serier, mat, reise og hobby. Det kan til og med hende at jeg befinner meg i det tankefulle hjørnet og kommer med en hverdagsbetraktning. Jeg hører gjerne dine betraktninger rundt de samme temaene.

-Kristin

Foto: Fredrik Arff

Endelig krimfestival!

Torsdag 5. mars braker det løs, og det hele varer tre dager til ende! Det er fjerde gang Krimfestivalen avholdes i Oslo, og årets program står slett ikke tilbake for tidligere arrangementer. Blant de 57 forfatterne vi finner på gjestelisten står navn som Lisa Gardner, Lars Kepler, Jens Lapidus, William Landay, Viveca Sten og Carl-Johan Valgren. Publikum vil kunne velge mellom femti arrangementer på åtte ulike scener. Det blir noe for enhver smak!

Den engelske avisen The Guardian listet i fjor festivalen som en av verdens beste krimfestivaler, og vi satser i år på å sette ny publikumsrekord. I fjor deltok totalt 7.500 lesere på diverse innslag: forfatterintervjuer, paneldebatter, quiz og – innslaget jeg gleder meg aller mest til – teatersport!

Du finner hele Krimfestivalens program her. Kom da vel! Det er gratis!

Ferielektyren: Vietnam

I morgen reiser jeg på vinterferie til Vietnam! Det er første gang jeg besøker dette landet, og jeg liker å stille forberedt. Man forstår så mye mer av alle inntrykkene man får på reise dersom man har lest litt om landets historie, satt seg inn i kulturen, studert kartet. Men det må være rom for improvisasjon også. På alle reisene mine tar jeg meg tid til litt vandring på måfå, gjerne uten kart. Særegne stemninger, sanseopplevelser eller autentiske hverdagsbilder får man ikke med nesa i reiseguiden eller i kø inn til en stor turistattraksjon. Men man kan kanskje få en liten smak av landet i velskreven litteratur?

Her er bøkene jeg tar med meg til Vietnam:

9788202438173Thorbjørn Færøviks imponerende verk Buddhas barn, en reiseskildring fra Vietnam, Kambodsja, Thailand og Burma. Færøvik er en fantastisk forteller med enorm kunnskap om Asia. Erfaren korrespondent som han er, har han en misunnelsesverdig evne til å komme i kontakt med mennesker som forteller personlig og levende om kulturen de kommer fra.

 

 

 

ElskerenMarguerite Duras’ moderne klassiker Elskeren. Denne leste jeg da jeg studerte litteratur, og Duras har vært en viktig forfatter for meg siden. Denne tåler å bli lest en gang til!

 

 

 

 

 

41nhXHFfnrLOgså Camilla Gibbs The Beauty of Humanity Movement. Dette er en roman! Ikke en sosialantropologisk studie av et eller annet. Litt rar tittel, skal jeg være ærlig, men den ranker høyt på Goodreads.coms liste over nydelige, morsomme, romantiske romaner om Vietnam. Gleder meg til en annerledes leseopplevelse!

Har du en bok om Vietnam du vil anbefale?

Foto: Kristin Weholt