feelgood-roman

0

OriginalRgb_Omslagsforside_Calendar_Girl_ForførtGjør deg klar til årets store bokfenomen, Calendar Girl, sommerens mest sexy leseopplevelse! Jeg lot meg i hvert fall forføre… Calendar Girl er en serie på tolv bøker – én for hver måned i året – og i sommer lanseres den over hele verden. Nå får du de tre første bøkene i én utgave under tittelen Forført, og allerede topper den bestselgerlisten. Etter en strevsom oppvekst i Las Vegas smiler endelig livet til Mia Saunders. Men en livsfarlig lånehai forlanger plutselig at hun betaler spillegjelden til den skakkjørte faren sin – en million dollar innen et år! Den eneste måten hun kan klare det på, er å ta jobb som eksklusiv eskortepike. Dette skal hun klare, tenker Mia tappert. Men hun er slett ikke forberedt på hva slags følelser dette skal sette i sving. Jeg kan love deg at det blir både romantisk, rørende og hett!

OriginalRgb_Omslagsforside_Den_sjette_mannenSom del av hovedbokspakken får du også en krimpocket – Den sjette mannen av David Baldacci. Baldacci er en kjent og kjær forfatter for mange av Bestselgerklubbens medlemmer. De to eks-Secret Service-agentene Sean King og Michelle Maxwell har funnet hverandre i profesjonell stolthet, romantisk spenning og jakten på kriminelle. Det er duket for spenning og action i særklasse!

Med denne flotte bokpakken er sensommerlesningen reddet!

Ingrid Schibsted Jacobsen
Redaktør

0

Lori Nelson Spielman klyper seg fortsatt i armen hver dag. – Dette er virkelig drømmen som gikk i oppfyllelse, sier den tidligere læreren som nå er internasjonal bestselgerforfatter.

Tekst: Jorid Mathiassen

OriginalRgb_Omslagsforside_En_liste_for_livet_459918Debutromanen, En liste for livet, er under oversettelse til tretti språk, og har toppet bestselgerlistene i flere land. Nå er Lori Nelson Spielman i ferd med å gjenta suksessen med Tilgi meg, som kom på norsk i mai. I denne nye romanen møter vi talkshow-vertinnen Hannah Farr, som har fått brev fra en gammel klassevenninne som mobbet henne i flere år. Nå ber hun om tilgivelse. Det følger to steiner med brevet, sammen med en oppfordring. Den ene steinen skal hun returnere for å vise at hun har tilgitt. Den andre skal hun gi til en hun selv ønsker å be om tilgivelse.

Ble inspirert av elevene sine
OriginalRgb_Omslagsforside_Tilgi_meg Hvordan fikk du ideen til tilgivelsessteinene?
– Det var en kombinasjon av en film jeg er veldig glad i som heter «Pay it Forward», og fenomenet med vennskapsarmbånd. Da jeg var lærer, la jeg merke til at jentene på skolen drev og byttet fargerike makramé-armbånd. På den måten erklærte de sine vennskap. Det fikk meg til å begynne å fundere på hvilke følelser vi voksne ville velge å kommunisere hvis vi skulle ha gjort noe tilsvarende. Tilgivelse, slo det meg. Hva om den som mottok armbåndet ble bedt om å tilgi, og deretter oppfordret til å gi et armbånd og en unnskyldning videre til noen andre? Men så syntes jeg armbånd ble for offentlig for en så privat sak som tilgivelse, og da var det jeg kom på dette med steinene.

Smakte sin egen medisin
Steiner er eldgamle og lett tilgjengelige, og jeg liker godt at de symboliserer styrke. De kan brukes til å bygge broer, men også reise murer. Akkurat som ord, forklarer Lori Nelson Spielman. Hun røper at hun har prøvd metoden selv.
– Som så mange andre har også jeg angret på ting og hatt skyldfølelse. En av mine beste venner er Cindy. Da vi var tolv år gamle, byttet vi skole. Jeg var helt desperat etter å bli akseptert av de nye klassekameratene, og da de nye vennene mine bestemte seg for at de ikke likte Cindy, begynte jeg å ignorere henne. Hun ler av den historien nå, for hun skjønner jo at jeg bare var et usikkert barn, men jeg skammer meg fortsatt over det. Jeg tenkte ofte på Cindy mens jeg skrev Tilgi meg, så da boken kom ut, ga jeg henne et sett med tilgivelsessteiner og en formell unnskyldning. Heldigvis aksepterte hun unnskyldningen – nok en gang!

Ønsket seg datter
En liste for livet og Tilgi meg har én ting felles: Begge romanene handler om forholdet mellom mor og datter, og dette er et tema Lori Nelson Spielman er opptatt av og liker å skrive om.
– Kanskje har det sammenheng med at jeg har et nært forhold til min egen mor, og kanskje er det fordi jeg alltid ønsket meg en datter. Uansett er forholdet mellom mor og barn så grunnleggende, og særlig mor/datter-relasjonen kan være både kompleks og konfliktfylt.

En mors oppgave er å gi næring, men også å veilede, og – til slutt – å gi slipp. Når en av disse oppgavene er i ubalanse, blir det vanskelig. Forventninger og håp kan bli ødeleggende når morens mål ikke samsvarer med datterens. Og dette er selvsagt godt drivstoff når man skal fortelle historier, sier Lori Nelson Spielman.

En mors kjærlighet
Hun avslører samtidig at også den tredje romanen, som hun er godt i gang med, kommer til å ha denne tematikken.
– Den handler om en vellykket og ambisiøs kvinne som er enslig mor til to døtre. Døtrene hennes befinner seg på et tog som sporer av, og den biologiske datteren blir drept, mens adoptivdatteren overlever. Historien blir fortalt fra to synsvinkler: morens og den overlevende datterens. Moren begynner å motta anonyme eposter og tror at datteren fortsatt er i live, mens adoptivdatteren er full av skyldfølelse og bare vil ha morens kjærlighet.

Ga aldri opp
Lori Nelson Spielman har opplevd det som er få forfattere forunt. Debutromanen ble en umiddelbar suksess, og bok nummer to er også på vei ut i den store verden. Det høres så enkelt ut, men det ligger mange forsøk bak.
– Jeg var ofte motløs og tenkte at jeg aldri kom til å bli utgitt. Men når jeg først vil noe, kan jeg også være veldig sta! Da jeg hadde skrevet ferdig En liste for livet, møtte jeg en bekjent som også skriver, og jeg fortalte at jeg på ny skulle begynne jakten på en litterær agent. Jeg hadde vært gjennom denne nedslående prosessen med tidligere manus og blitt bombardert med avslagsbrev. I en veldig nedlatende tone sa hun bare «jeg beundrer din utholdenhet». Jeg holdt på å begynne å gråte! Plutselig kom all tvilen ramlende over meg. Men jeg fortsatte jakten uansett, noe jeg selvsagt er glad for nå. Jeg liker å tenke at vi aldri blir for gamle til å følge drømmene våre.

Den vanskelige andreboken
Følte du et press da du begynte på bok nummer to etter suksessen med En liste for livet?
– Ja, jeg følte et enormt press! Jeg strevde med bok nummer to. Jeg skrev, skrev om igjen, slettet og begynte på nytt en rekke ganger. Jeg er en sånn person som ønsker å leve opp til folks forventninger, så jeg ville ikke skuffe leserne mine. Det er leserne som inspirerer meg; håpet om at ordene mine, fortellingen min kan hjelpe eller inspirere noen eller bare bidra med noen timer underholdning. I tillegg fikk jeg brystkreft mens jeg skrev på boken, noe som tok mye av både den mentale og fysiske energien min, sier Lori Nelson Spielman, som heldigvis er frisk nå.

Nye vaner
Etter 25 år som lærer er Lori Nelson Spielman nå forfatter på heltid. Det var slett ikke noen enkel overgang, skal vi tro forfatteren selv.
– Plutselig kunne jeg nyte late morgener, og se på tv mens jeg drakk kaffe. Venner som ikke var på jobb inviterte meg på lunsj og utflukter, og jeg klarte ikke å si nei. Jeg hadde det kjempemorsomt, men boken ble jo ikke skrevet … Til slutt begynte jeg å se på skrivingen som jobben min. Nå skriver jeg fire timer sammenhengende hver dag, unntatt i helgene. Etter de fire timene kan jeg enten fortsette eller la være, men da har jeg i alle fall fire timers effektiv jobbing bak meg, sier hun. Når hun skal peke på den største forandringen livet som forfatter har medført, svarer hun slik:
– Min verden har blitt mye større nå. Fordi bøkene mine har nådd så langt ut, opplever jeg at jeg har venner overalt i verden. Fordi jeg ikke har barn, har jeg følt at jeg ikke har etterlatt meg noen særlige spor. Nå liker jeg tanken på at romanene mine, i stedet for barna mine, blir den arven jeg overlater til kommende generasjoner.

 

Loris favorittbøker:
John Steinbeck: Øst for Eden
Kathryn Stockett: Barnepiken
Sue Monk Kidd: Bienes hemmelige liv
Khaled Hosseini: Drageløperen
Ken Follett: Stormenes tid
Betty Smith: Det vokser et tre i Brooklyn
Markus Zusak: Boktyven
Det meste av Maeve Binchey og Elizabeth Berg

 

0

– Jeg kan gjerne gå med en plakat på Karl Johan og reklamere for denne boken! Det sier oversetter Benedicta Windt-Val om Antonia Michaelis’ roman Instituttet for de siste ønsker.

Tekst: Jorid Mathiassen

Instituttet for de siste ønsker blir i disse dager lansert i Norge, og er nettopp en sånn bok du ikke kan la være å anbefale videre når du først har lest den. Det er lett å forestille seg at dette kan bli vårens store snakkis.

OriginalRgb_Omslagsforside_Instituttet_for_de_siste_ønsker_499495Hovedpersonen i romanen er Mathilda, som arbeider for en organisasjon som oppfyller dødssyke menneskers siste ønsker. Blant de vanligste ønskene er å feire jul en siste gang – selv om det er midt på sommeren – og å fly i luftballong. Noen ønsker er vanskeligere å oppfylle enn andre, for eksempel å høre for lengst avdøde Maria Callas synge live. Ingenting er imidlertid umulig, man må bare gjøre noen triks.

Men så endrer alt seg når Mathilda møter Birger. Hans siste ønske er å se igjen sin store kjærlighet Doreen og deres felles barn. Det blir Mathildas jobb å spore opp de forsvunne personene, men hun oppdager etter hvert at hun egentlig ikke vil at ønsket skal gå i oppfyllelse …

Alvor og skjemt
– Jeg har oversatt mange gode bøker, men dette er den beste boken jeg har oversatt på veldig lenge, sier Benedicta Windt-Val, og forklarer nærmere hva det er som gjør denne tyske romanen så god.
– Denne boken er som en kinesisk eske. Den har mange ulike lag, og leserne bestemmer selv hvor langt inn i tematikken de vil gå. Man kan lese den som en ren humoristisk bok hvis man vil det, eller man kan ta imot forfatterens invitasjon til å se de andre dimensjonene også. Antonia Michaelis klarer å balansere humor og alvor på en perfekt måte. Humor brukes for å takle livets alvor, sånn er det jo. Når noe blir for trist, så kommer latteren. Romanen er blottet for sentimentalitet, og er i stedet fylt med ærlighet, respekt og toleranse, sier Benedicta Windt-Val.
– Hva vil du si Instituttet for de siste ønsker handler om?
– Boken handler om så mye, men først og fremst om å møte virkeligheten og å akseptere den på godt og vondt. Hvis man ikke tør å stå i virkeligheten, mister man også alt det positive fordi man flykter. Det er det Birger har gjort. Hele livet hans har vært en eneste stor virkelighetsflukt; han har levd hele livet på en drøm. Etter at han blir syk, flykter han fra behandlingen. Han vil helst dø i en illusjon, men det får han ikke lov til. Når du tør å møte virkeligheten og stå i den, ser du hvor mye den rommer. Så handler det også om når livet skal avsluttes.

Skal man holdes i live så lenge som mulig, eller heller dø i et lykkelig øyeblikk?

Her er det ingen skråsikre meninger som blir formidlet, det er opp til hver og en å avgjøre og for oss å respektere.

Levende språk
Benedicta Windt-Val har oversatt en lang rekke bøker, og hun følger en fast mal for arbeidet.
– Jeg begynner på side én og skriver meg gjennom hele boken. Resultatet blir et råutkast, et rammeverk, som jeg siden bearbeider flere ganger før det blir klart til levering. For meg er det en drivkraft at jeg ikke vet hvordan det går til slutt, på den måten opprettholder jeg spenningen. Når jeg så gjennomgår teksten på nytt, kjenner jeg tonen til forfatteren og kan justere teksten.
– Hvordan vil du karakterisere språket og skrivestilen til Antonia Michaelis?
– Språket er spenstig og veldig levende. Hun lager sine egne ord, noe som gjør det ekstra spennende for meg som oversetter. Dessuten klarer hun å beskrive alvoret på en måte som gjør at det ikke blir tungt å bære – selv om det er et sted i teksten jeg holder pusten og biter negler. Jeg har dyp respekt for forfatteren, for her er det ikke valgt noen enkle løsninger og hun lar personene få lov til å være sære og vanskelige. Instituttet for de siste ønsker er rett og slett en nydelig bok, en bok man både blir glad og klok av å lese.

OriginalRgb_Portrett_Antonia_MichaelisAntonia Michaelis er født i Kiel i 1979 og vokste opp i Augsburg. Hun har studert medisin og har jobbet både i India, Nepal og Peru. Nå bor hun sammen med mann og to døtre i en landsby i nærheten av øya Usedom i Østersjøen. Hun har skrevet en lang rekke bøker både for barn og voksne.

0

Hvorfor leser vi romaner? Hva er det med disse oppdiktede historiene som gjør at vi velger å tilbringe timevis med dem fremfor å gjøre andre mer nyttige ting i livene våre? Selv leser jeg fordi jeg nettopp vil ha den pausen fra hverdagslivet. Drømme meg bort i andres virkelighet, reise til nye steder, oppleve usedvanlige ting, om det så bare er i fantasien. Noen bøker blir en sterkere virkelighetsflukt enn andre fordi forfatteren har utforsket noe eksotisk, og skriver om det på en troverdig måte. Skildrer hendelser, mennesker og sanseinntrykk så virkningsfullt og levende at vi som lesere er der. Rosanna Ley behersker denne kunsten til fulle. Safranhuset er hennes første bok på norsk, men hun har skrevet flere bøker på originalspråket engelsk. Hun er utgitt i 14 land, og har undervist i kreativ skriving i tjue år.

OriginalRgb_Omslagsforside_Safranhuset__494124-1Safranhuset er en vakker og sanselig fortelling om to engelske kvinner som fordyper seg i marokkansk kultur. Samtidig forsøker de å løse noen følelsesladde mysterier i sine egne liv, det hele elegant vevet inn i safrandyrkingens møysommelige og myteomspunne kunst. Gjør deg klar for en reise til de dramatiske klippene i Cornwall, til Marrakechs livlige basarer, til hippiebyen Essaouira og til en fredelig riad hvor det putrer i gryter med de mest utsøkte retter. Du er forresten herved advart:

Dette er en bok du blir sulten av å lese!

Kristin Weholt
Redaktør

0

OriginalRgb_Omslagsforside_Fioler_i_mars_507701Hun er gjenganger på bestselgerlisten til New York Times, romanene er utgitt i 27 land, og i skrivende stund jobber hun med sin niende roman på ni år. Nå i mars er superkvinnen Sarah Jio aktuell med Fioler i mars i Bestselgerklubben.

Tekst av Bernt Roald Nilsen

I Fioler i mars møter vi Emily Wilson. Da hun var i tjueårene, lå verden for hennes føtter. Hun hadde skrevet en bestselger, hun var gift med drømmemannen, og det var ingenting som tydet på at ikke lykken skulle vare. Ti år senere har lykken snudd. Derfor takker hun ja når grandtanten, Bee, inviterer henne til å tilbringe hele mars måned på Bainbridge Island utenfor Seattle. Emily lengter etter å slappe av ved sjøen, samtidig som hun kan drive research til sin nye roman. Men så finner hun en vakker dagbok fra 1943, og den viser seg etter hvert å inneholde overraskende forbindelser til hennes eget liv…

Fioler i mars er Sarah Jios debutroman. Og akkurat som hovedpersonen i Fioler i mars, er hun født og oppvokst i Seattle. Hun utdannet seg til journalist. Så kom ekteskap og tre gutter på rad, mens hun skrev en milliard artikler, som hun selv sier, for flere magasiner. Glamour og The Oprah Magazine, blant annet. Det første bokmanuset hun skrev var helt håpløst, og ble refusert. Men så løsnet det. Det som fulgte var et skred av fantastiske fortellinger.

Du er utrolig produktiv. Hva er bakgrunnen din for å skrive?
Allerede som 7-åring visste jeg at jeg ville skrive. Jeg fikk en pris for en liten fortelling jeg hadde skrevet, og tenkte at jeg skulle bli forfatter. Tiden gikk, og jeg ble oppmuntret til å skrive av mine nære omgivelser. Jeg utdannet meg innen journalistikk, og fikk etter hvert oppdrag for store magasiner. Da det første bokmanuset ble refusert, bestemte jeg meg for å skrive det jeg ville skrive i stedet for det jeg trodde lesere ville ha. Det var da alt startet.

Hvem er leserne dine?
Jeg vet mye om dem, og har mye kontakt med dem i sosiale medier. Den typiske leser i USA er en kvinne på min alder, gjerne mamma med små barn, kanskje en drømmer, en som vil lese om kjærlighet fra vår tid og fortiden. I noen land har jeg faktisk mange menn som lesere, tro det eller ei. Et av de aller største landene for mine bøker er Tyrkia.

Bøkene dine handler om kvinner fra ulike tidsepoker. Du bringer dem sammen?
Jeg elsker å skrive om fortiden, og har alltid vært interessert i min egen families fortid.

Jeg er en nysgjerrig type, og spesielt opptatt av å se hvilken innflytelse kvinner fra ulike epoker kan ha på hverandre.

Ofte lar jeg nåtidens hovedperson løse fortidens mysterier, slik som i for eksempel God natt, June (som var hovedbok i Bestselgerklubben i fjor). Det ligger ofte mye sprengstoff i nære familierelasjoner.

OriginalRgb_Portrett - kvadratisk_Sarah_Jio
Sarah Jio har et spesielt forhold til blomster. I hver av bøkene hennes finner du en type blomst som spiller en symbolsk rolle.

Bøkene er lagt til Seattle og området rundt. Det ser ut til at blomster er en viktig ingrediens?
Jeg elsker Seattle, og er kjempestolt av byen! Det føles naturlig å legge handlingen her, jeg kan så mye om byen, og får mailer fra lesere som takker meg for at de har oppdaget den. Jeg jogger hver dag, og på turene mine løper jeg forbi nydelige hager med mange ulike blomster. Og så er jeg veldig glad i å ligge på knærne i min egen hage. Hver bok har sin spesielle blomst, det ser du hvis du følger nøye med.

Det sies at du skriver bøkene dine uten å plotte veldig mye?
Det varierer. En av mine bøker var jeg så hektet på at jeg bare brukte et par måneder på å skrive den ferdig. Jeg kunne sitte i pysjen hele dagen å skrive. Andre går det tregere med. Når det gjelder God natt, June, visste jeg veldig klart hva jeg skulle skrive, hvordan hele historien skulle bli fordi jeg skrev siste kapittel først.

Jeg må alltid vite hvor jeg skal. Tittel og siste kapittel må være helt klart. Ellers blir det meste til underveis. Sånn sett kan du vel kalle meg en litterær hippie.

Tre gutter på 4, 6 og 8 år, som du bor alene med. Åtte bøker på åtte år. Artikler for store magasiner. Hvordan fikser du det? Er du en superkvinne?
Absolutt ikke. Før skrev jeg om natten, men de siste årene har jeg funnet ut at jeg skriver best i de tidlige morgentimene. På en god dag skriver jeg til klokken to, på en dårlig bare et par timer. Jeg har funnet ut at de gode ideene kommer når jeg jogger, så det prioriterer jeg. Og jeg drikker dessverre bøttevis med kaffe når jeg skriver.

Kan du si litt om skriverutinene dine?
Jeg sitter som regel ved det samme skrivebordet på kontoret hjemme i huset mitt i Seattle. Det må være ryddig og lyst rundt meg, og jeg har en seksten år gammel golden retriever ved siden av, som ligger og venter på joggeturen. Jeg kan skrive for magasiner samtidig som jeg er i innspurten på en roman. I det siste har jeg skrevet om livet etter skilsmissen i Glamour. Det har mildt sagt vært en skremmende opplevelse å skrive sannheten om seg selv for folk jeg ikke kjenner.

Har du et godt råd til unge forfatterspirer?
Ja, jeg har flere: Skriv ofte. Skriv hver dag. Skriv om noe som virkelig betyr noe for deg. Det er for mange som skriver om noe de tror andre vil ha. Du må elske det du skriver om. Hvis du har prøvd på et prosjekt gang på gang uten å lykkes, er mitt råd at du skal gi det opp og skrive om noe annet. Lidenskap for temaet og karakterene er helt avgjørende for å nå frem blant veldig mange dyktige og håpefulle forfatterspirer. Og til slutt: Ikke gi deg!

Tre ting du ikke kan klare deg uten?
Den er lett. Gutta mine. Kaffen. Mobilen. Og skrivingen, men da blir det vel kanskje fire?

 

0

OriginalRgb_Omslagsforside_Fioler_i_mars_507701Sarah Jio skriver bøker man bare er nødt til å bli glad i. De er alltid oppbyggelige, de gir håp og trøst til leseren, selv om hovedpersonen som regel befinner seg i en vanskelig situasjon i romanens åpning. Slik er det også i Fioler i mars. Emily Wilson skal tilbringe mars måned på Bainbridge Island hos grandtanten sin i håp om å komme seg etter en vond skilsmisse. Og kanskje bli kvitt skrivesperren hun har lidd av etter at hennes første roman ble en braksuksess. Men så finner hun en vakker dagbok fra 1943 som viser seg å inneholde en dramatisk kjærlighetshistorie med forbindelser til hennes eget liv. Heretter vil det ikke være mangel på romanstoff for Emily!

Da Sarah Jio besøkte Oslo i oktober, kom over 300 norske lesere til lanseringsarrangementet. Hun har virkelig blitt en kjær forfatter for mange. Ikke så rart – hun skriver i et språk som er både sanselig og inderlig. Vi føler hjertesorgen hovedpersonene hennes sliter med, vi blir varme i hjertet når de øyner håp, og vi lever oss inn i mysteriet Sarah Jio alltid sørger for å flette inn i kjærlighetshistoriene sine. Det gjør bøkene hennes til fengslende og følelsesladd underholdning.

Perfekt lektyre å skjemme seg selv bort med!

Kristin Weholt
Redaktør

0

Sarah Jio er en særdeles produktiv trebarnsmor. På fire år har hun utgitt sju romaner, som alle er blitt bestselgere i USA. Nå begynner de fengende romanene hennes også å få et solid fotfeste i Norge, og hennes forrige bok, Morgengry, ble en bestselger. Du kan glede deg til God natt, June, hennes fjerde roman på norsk.

OriginalRgb_Omslagsforside_God natt_June_471408God natt, June er en skikkelig page-turner! En sjarmerende skildring av livet i en ærverdig barnebokhandel i Seattle, som June Andersen, en travel finanskvinne i New York, plutselig arver av sin kjære grandtante. Arven skal tvinge henne til å ta et oppgjør med det livet hun har jobbet så hardt for å bygge opp…

Denne romanen minner meg om en av favorittfilmene mine, You’ve Got Mail, med Tom Hanks og Meg Ryan. Men God natt, June inneholder mye mer: den er et mysterium, en kjærlighetshistorie, et familiedrama – og behandler spørsmål som tilgivelse og det å leve et autentisk liv. Det beste med boken er at man blir så glad i menneskene den handler om. Dette er rett og slett en rørende og koselig bok – en perfekt historie å drømme seg bort i på en hustrig høstkveld.

God lesning!

Kristin Weholt
Redaktør

0

Sarah Jio er forfatteren av internasjonale bestselgerromaner som Huset på stranden, Frost i mai og Morgengry, og har nettopp utgitt God natt, June her til lands. Det var for å promotere sistnevnte roman at hun tok turen til Norge denne uken. Her deltok hun blant annet på en inspirasjonskveld i regi av Bestselgerklubben og bladet Tara, og det til stappfullt hus! Jeg var så heldig å få treffe Sarah Jio til et intervju. Hun er ei usedvanlig hyggelig og jordnær jente med en imponerende litterær produksjon. Ta en titt da vel!

0

Du har kanskje gjort det selv da du var ung: Skrevet en liste over hva du ønsket deg her i livet, en liste med mer eller mindre realistiske mål som du kanskje for lengst har glemt. Men hva om noen tvang deg til å gjennomføre punktene på listen nå, i voksen alder? Nettopp dette skjer med Brett Bohlinger, hovedpersonen i Lori Nelson Spielmans En liste for livet. Det livet Brett kjenner er plutselig over.

OriginalRgb_Omslagsforside_En liste for livet_459918Jeg forsøkte å lese En liste for livet sakte, men det gikk ikke. Jeg satt som limt til lenestolen min fra morgen til kveld. Jeg lo og rødmet av gjenkjennelse. Jeg tørket tårene flere ganger fordi denne fortellingen traff meg midt i hjertet. Den handler om alle de store tingene i livet – drømmene våre, kjærligheten, ønsket om å gjøre noe godt og å miste noen vi er glad i. Og hvor fort gjort det er å «høre på fornuften», velge feil og miste seg selv. Men heldigvis byr livet på overraskelser – akkurat som denne boken.

Jeg er misunnelig på deg som ennå ikke har lest En liste for livet. Jeg blir nok nødt til å lese den en gang til!

Kristin Weholt
Redaktør

0

De siste to årene har Bestselgerklubben tilbudt deg som medlem en pakke med to pocketbøker til sommeren – et tilbud som virkelig har slått an blant medlemmene våre. Derfor gjentar vi suksessen i år. Det er jo så mange fine bøker å velge i, men etter grundig vurdering har jeg kommet fram til at disse to – Te med Mr. Dashti og Livet i Catfish Alley – er de beste.

9788202451981Marjan Kamali har med Te med Mr. Dashti skrevet en både lærerik, spennende og rørende roman om moren Darya og datteren Mina, som etter å ha bodd i USA i 16 år reiser for å besøke familien i Iran. Det skal bli en reise som forandrer dem for alltid. Det blir romantikk og kulturkonflikt, masse varme, fargerike bilder og herlige karakterer.

9788202476168Lynne Bryant, forfatteren av Alligatorvannet, er i år tilbake med Livet i Catfish Alley. Igjen er handlingen lagt til de amerikanske sørstatene. Her får vi et levende innblikk i de svartes historie fra en uvanlig vinkel – gjennom en byvandring i de svartes hus og offentlige bygninger. Menneskene i denne historien er så fint skildret. Jeg kan fortsatt høre stemmene deres, enda det er en stund siden jeg leste boken.

Disse bøkene kommer i en myk, litt påkostet innbinding som er praktisk når man skal på reise. De er heftet med klaffer, og har et mer slitesterkt cover.

Jeg ønsker deg en riktig god sommer!

Kristin Weholt
Redaktør

 

0

Siri Østli har av kritikerne blitt omtalt som Anne B. Ragdes humorsøster, og en som definitivt lever opp til kravene i sjangeren «feel-good». Hun skildrer problemstillinger som kvinner lett kan kjenne seg igjen i, og blander alvor og letthet på en elegant og humoristisk måte. Gleden er derfor stor idet hennes fjerde roman, Stikkelsbærsøstre, nå er på vei ut i bokhandelen!

Du kalles Norges feel good-dronning. Hva betyr en slik tittel for deg?
Det er jo veldig hyggelig å bli kalt det…men det er absolutt ikke en tittel jeg tenker på til daglig eller presenterer meg som. Men, som sagt – veldig hyggelig!

Hvordan definerer du begrepet «feel-good»?
Begrepet «feel-good» tror jeg har med måten et emne beskrives på. Man kan, synes jeg, skrive om nesten alt i en feel-goodroman, men det bør beskrives med varme. Humor synes jeg også er viktig, i alle fall i mine romaner. Det viktigste med en feel-goodroman er vel at den gir leseren en god følelse – en feel-goodroman bør selvsagt ikke være deprimerende.

OriginalRgb_Omslagsforside_stikkelsbarsostre_Siri ostli_470845Stikkelsbærsøstre er din femte roman, kan du avsløre litt av handlingen?
I Stikkelsbærsøstre skriver jeg om hvordan forskjellige typer kriser (for eksempel skilsmisse og uventet graviditet) kan ruske opp i nokså stivnede familieforhold. Det handler om søskenforhold, og forholdet man har til barna sine. Boken er også innom emner som sladreblader, bruktbutikker med prikkete kjoler, skumle kuer og nødvendigheten av rene søppelskap.

I Stikkelsbærsøstre befinner vi oss på det jordnære Kampen i Oslo, men hovedpersonen Marilyn, eller My som hun også kalles, er kjendis og har levd et rikt og glamorøst liv.  Er denne kontrasten mellom det enkle og det ekstravagante en lengsel vi alle har, inkludert deg selv?
Jeg kan godt tenke meg at mange (inkludert meg selv) har en drøm om både det svært enkle og det ekstravagante – særlig siden de fleste av oss befinner oss trygt og godt og litt kjedelig mellom disse ytterpunktene. Selv har jeg en drøm om småbruk og kaniner, som er fullstendig urealistisk, siden jeg ikke engang klarer å holde liv i en potteplante og synes hagearbeid er uendelig kjedelig. Som forfatter synes jeg kontraster er interessante å skrive om – å sette det ene miljøet opp mot det andre skaper spenning i fortellingen og gode muligheter for humoristiske beskrivelser. 

Persongalleriet ditt inkluderer en rekke sterke kvinner; Marlene, moren, venninnen Tilda. Tror du det er typisk at romanen derfor kalles «kvinnelitteratur»? Tror du det hadde vært annerledes om du hadde vært mann og hovedpersonene menn? Ville vi kalt boken «mannelitteratur» da?
Vi ville helt sikkert ikke kalt boken «mannelitteratur.» Det er ganske mye å si om det, blant annet at begrepet kvinnelitteratur ofte er negativt ladet.

Hvis man skulle kalle noe «mannelitteratur», måtte det kanskje være en spesiell type krim, med en noe forsoffen helt som drikker en del, har et problematisk forhold til kvinner osv. I motsetning til kvinnelitteraturen omtales sjelden denne typen bøker nedlatende.

Men i det store og hele avspeiler vel dette bare hvordan kvinnelige og mannlige verdier verdsettes.

Du får stadig ros for å skrive humoristisk. Er kvinner mindre selvironiske enn menn?
Jeg synes absolutt ikke at kvinner er mindre selvironiske enn menn – det er ganske fantastisk, synes jeg, at det finnes en hel litterær sjanger hvor kvinner liker å le av seg selv og sine problemer. Jeg blir selv ganske glad i hovedpersonene mine, og det er ikke vanskelig å skrive om dem med varme – selv når de oppfører seg mindre pent. Og jeg antar at når jeg synes det er morsomt og heier på dem, så gjør flere det også?

Hvilke forfattere inspireres du av?
Jeg inspireres ofte av andre feel-goodforfattere, Marian Keyes og Jill Mansell, for eksempel. Å lese feelgood er nesten et yrkeskrav, så jeg leser nokså mye av det. Men andre typer forfattere inspirerer meg også, og det er litt tilfeldig hvor jeg får ideer fra.

Hvem er din litterære heltinne?
Litterær heltinne? Hjelp! Jeg er stor fan av Jane Austen, men vet ikke om jeg vil kalle verken Emma eller Elizabeth for litterære heltinner. Den var veldig vanskelig!

 

Siri Østli er intervjuet av Ingrid Schibsted Jacobsen.

0

OriginalRgb_Omslagsforside_Kjarlighetens galskapDen bestselgende forfatteren Matthew Quick er kanskje mest kjent for sin roman Kjærlighetens galskap, som kom ut på norsk i 2014. Boken er filmatisert, og filmen med tittelen Silver Linings Playbook ble nominert til hele åtte Oscar! Nå er Quick klar med ny roman.

OriginalRgb_Omslagsforside_Oyeblikkets flaks_ 420024-1I Øyeblikkets flaks skriver han igjen om de litt skakkjørte karakterene, de vi gjerne kjenner igjen andre i, men helst ikke oss selv. Han skildrer dem med en varme og innlevelse som smitter over på leseren.

I 38 år har Bartholomew Neil bodd sammen med moren sin. Når hun blir syk og dør, har han ingen anelse om hvordan han skal klare seg selv.

Sorgterapeuten hans, Wendy, sier at han må finne flokken sin og forlate redet. Men hvordan kan en mann som hele sitt liv har vært avhengig av moren sin, søndagsprekenen og biblioteket, lære å fly?

Bartholomew tror han har funnet løsningen når han oppdager et brev fra Richard Gere gjemt i morens undertøyskuff. De siste dagene hun levde, kalte moren ham for Richard, så det må finnes en kosmisk sammenheng. Han er nå overbevist om at skuespilleren er forutbestemt til å hjelpe ham, og han starter sitt nye liv med å sende Richard Gere en rekke høyst personlige brev.

Kall det skjebne, kall det synkronisitet, kall det Guds vilje, kall det… øyeblikkets flaks. Dette er en underholdende og inspirerende fortelling som får deg til å gruble over universets rytme og forundre deg over godhetens og kjærlighetens kraft.

0

Bokhandler Jean Perdu er en mann å bli glad i, og Det litterære apotek er en bok å fortape seg i. Jeg tror den vil ha evig liv, en fortelling som overlever alle trender og tendenser.

OriginalRgb_Omslagsforside_Det litterare apotek_443863To av forfatteren Nina Georges lidenskaper, den for bøker og den for Frankrike, kommer til uttrykk i denne nydelige romanen. Jean Perdu er en bokhandler av det helt spesielle slaget, og vet nøyaktig hva slags bok som skal til for å kurere oss som lider av diverse sjelekvaler. Derfor kaller han bokskipet sitt ved Seinen for Det litterære apotek.

Det er bare én person han ikke klarer å kurere: seg selv. Jean Perdu sørger fortsatt over sin tapte kjærlighet, den vakre Manon fra Provence, som forlot ham for 21 år siden. Hun etterlot seg bare et brev, et brev Perdu aldri har fått seg til å åpne. Ikke før nå, denne sommeren da alt kommer til å forandre seg. Endelig tør bokhandleren å kaste loss, og han legger ut på en reise oppover kanalene, mot hjertet av Provence. Med seg på reisen har han en ung og frustrert bestselgerforfatter som ikke greier å komme i gang med bok nummer to, samt to katter ved navn Kafka og Lindgren. Det blir en uforglemmelig reise både for vår venn Jean Perdu og for leseren.

Det litterære apotek er en roman som inneholder mye livsvisdom, samtidig som den forteller en sterk kjærlighetshistorie. I hjemlandet Tyskland har romanen ligget lenge på bestselgerlistene, og den er nå i ferd med å ta resten av verden med storm. Den er allerede solgt til 25 land. Nina George er journalist, spaltist og forfatter, og skriver både thrillere, romaner og noveller.

Her følger et utvalg av bøker fra Jean Perdus litterære nødapotek:

Douglas Adams: Haikerens guide til galaksen. I høye doseringer virker den effektivt mot både sykelig optimisme og humørløshet.

Muriel Barbery: Pinnsvinets eleganse. Kan anbefales for miskjente genier, elskere av vanskelige filmer og folk som hater å kjøre buss.

Hermann Hesse: diktet «Trinn». Mot sorg og for mot, til å stole på.

Jose Saramago: En beretning om blindhet. Mot overarbeidelse og for å finne ut hva som virkelig er viktig. Mot blindhet for å finne mening i eget liv.

Mark Twain: Tom Sawyer. Til overvinnelse av voksenangsten og gjenoppdagelsen av barnet i egen personlighet.

0

Har du et leseritual? Noe du simpelthen er nødt til å gjøre før du åpner boka? Det har jeg. Jeg MÅ tenne stearinlys når jeg leser om kvelden. Å lese er en ensom affære, men jeg finner et taust selskap i de små, levende flammene. Noen ganger må jeg gjøre mer. Spesielle bøker krever spesielle ritualer. Gleden jeg føler ved å lese en virkelig god roman for første gang er vanskelig å gjenskape senere. Du vet, når du er lei deg fordi boka er lest ut? Så da brygger jeg meg en nøye utvalgt kopp te. Jeg innbiller meg at denne ekstra stasen jeg gjør på boka vil bevare leseopplevelsen lenger. Teen blir nærmest en rød løper for boka.

OriginalRgb_Omslagsforside_Sondager med The SupremesNå har jeg kommet et lite stykke inn i Edward Kelsey Moores Søndager med The Supremes, og det begynner å gå opp for meg at dette nettopp er en sånn opplevelse jeg vil etse inn i hukommelsen. En feelgood-roman om tre venninner som møtes hver søndag på restauranten Earl’s All You Can Eat. Handlingen utspiller seg i de amerikanske sørstatene, og strekker seg fra 60-tallet fram til i dag. Jeg har allerede rukket å bli glad i karakterene. Jeg kan høre stemmene deres, forestille meg faktene. Her kreves ikke bare en nøye utvalgt tetype. Teen må være brygget på perfekt vis. Men hvordan gjør man det?

Engelskmenn kan te. Jeg spør min engelske venninne. Hun forklarer at jeg først må sjekke Oslo kommunes geologiske rapport. Er vannet bløtt eller hardt? Bløtt? Ja vel, en pakke kommer i posten. Venninnen min har sendt meg favoritt-teen sin for bløtt vann. Oppskriften hun gir meg videre inneholder formaninger om ikke å røre i teen mens den brygger. Da utløses tanniner. Hun insisterer på at man – når teen er ferdigbrygget – må røre til det oppstår en liten virvelvind i tekoppen, for så å helle melken i fra kanten inn mot midten, så man unngår at fettet i melken skiller seg fra teen. Sukkeret skal ikke i til slutt, det skal i før melken. Det er viktig. Skjønner jeg alvoret? Ja visst, jeg vil lære dette. Jeg vil til og med prakke lærdommen på alle andre, og lage instruksjonsvideo til denne bloggen.

Det finnes en video av meg hvor jeg forsøker å lage den perfekte kopp te. Der går det rett til helvete. Jeg kan ikke lage en perfekt kopp te, i hvert fall ikke uten øvelse, mens jeg forklarer og skal si underholdende men poengterte ting. Det ble et pinlig stykke video. For en elendig bloggidé! Den perfekte kopp te! Hvem i litteraturhistorien har vel noen gang brydd seg med det?

George Orwell, finner jeg ut. Han har skrevet essayet «A Nice Cup of Tea». Her er regel nummer én:

First of all, one should use Indian or Ceylonese tea. China tea has virtues which are not to be despised nowadays — it is economical, and one can drink it without milk — but there is not much stimulation in it. One does not feel wiser, braver or more optimistic after drinking it. Anyone who has used that comforting phrase ‘a nice cup of tea’ invariably means Indian tea.

Teforskere har siden beskyldt ham for å være like totalitær med sine teregler som de politiske systemene han kritiserte i romanene sine. Dessuten klarte ikke engang Orwell å lage den perfekte kopp te. I anledning hundreårsjubileet for hans fødselsdag gjorde forskere et poeng av å vrake oppskriften hans. Det står og faller på personlige preferanser.

Så jeg gir opp prosjektet med å lage den perfekte kopp te. I stedet lager jeg en helt OK kopp te á la Kristin. Brygget på en tepose, uvisst av hvilken nasjonalitet. Med sukker. Ikke melk. Jeg rører til og med før teen er ferdigbrygget, jeg vil at det skal gå fort. Den engelske venninnen min himler med øynene. Orwell snur seg i graven. Teforskere river seg i håret. Men det er altså ikke av mangel på respekt for Søndager med The Supremes at jeg ikke fullfører ritualet til ære for boka. Tvert om. Det tar så gudsjammerlig lang tid å lage en skarve kopp perfekt te. Jeg vil bare lese, jeg. Så da gjør jeg det.

Har du noen leseritualer du vil dele? Skrible i vei i kommentarfeltet under.